«Near Orouët» (1971) – sommer uten handling (men full av liv)

Near Orouët (Du côté d’Orouët) er Jacques Roziers lavmælte sommerfilm fra 1971 – en enkel skildring av tre unge kvinner på ferie, men under overflaten også en subtil refleksjon over minner, tid og vennskap.

NB! I publiserende stund er denne filmen mulig å se på strømmetjenesten Mubi.

Filmen fylles fra åpningen med økende energi fra latter og rop når det unge, kvinnelige trekløveret ankommer et hus ved kysten. Det er ren ungdommelig feriestøy, men også en slags filmatisk strategi fra Rozier som lar små handlinger med sang, kortspill og erting bli filmens DNA. I stedet for tradisjonell narrativ fremdrift registrerer kamera trivielle mer øyeblikk, men på en måte som gjør det til bærere av noe som virker større. Det handler om ungdommens frihet, og om de litt umerkelige overgangene mellom øyeblikk og minner.

Når Gilbert, den mannlige sjefen til én av jentene, etter hvert ankommer stedet så oppstår en ny forskyvelse i dynamikken. Men også et interessant brudd. Han er på ingen måte en autoritativ figur, men derimot en klønete gjest som presses inn i jentenes allerede etablerte univers. Nærværet hans tydeliggjør at Rozier først og fremst er interessert i å skildre et kvinnelig rom – i vennskap og en livsform som ikke egentlig trenger en mann som sentrum.

Sammenlignet med Roziers debutfilm Adieu Philippine (1962), som også er en tydelig sommerfilm, blir forskjellene likevel tydelige. Begge preges av improvisasjon, ungdommelig energi og et sterkt blikk for små detaljer. Men Adieu Philippine har en klarere dramaturgisk linje, forankret i en politisk bakgrunn (Algerie-krigen), og fremstår mer formfullendt og med et narrativt trykk som gir de løse sommerbildene retning og uunngåelig slutt. Near Orouët er mer løsrevet, nesten anti-dramatisk. Man kan si at Rozier går enda lenger i å teste grensene for hvor lite en film faktisk trenger å handle om, og hvor mye han kan lene seg mot ren atmosfære og retningsløs vennskapsskildring.

Rozier ga angivelig skuespillerne relativt fritt spillerom ut fra situasjoner fremfor strenge manusreplikker. Det skaper en råhet som kan minne om John Cassavetes, men uten at intensiteten er like mørk og psykologisk ladet. Rozier virker mer opptatt av letthet, støy og ungdommelig lek. Samtidig ligger det en understrøm av melankoli her; latteren får resonans fordi vi aner at sommeren vil ta slutt, og at disse vennskapene ikke kan forbli uforanderlige.

Som helhet er Near Orouët verken et drama i klassisk forstand eller en fullstendig improvisert amatørfilm. Det er en produksjon som kanskje befinner seg i et mellomrom – et eksperiment som kanaliserer både nybølgeteknikk og en egen poetisk følsomhet. Adieu Philippine kan på mange måter fremstå som mer tilgjengelig og «ferdig» som film, men Near Orouët har en særegen verdi nettopp i sin løshet og sitt hverdagslige preg. Det hele blir til slutt en nøktern, men vakker påminnelse om at film kan fange livets små øyeblikk like godt som det store dramaet.