«Massacre Gun» (1967) – underspilt yakuza-klassiker med bluesvibe

Yasuharu Hasebes Massacre Gun er en raffinert og stemningsfull yakuza-gangsterfilm som kombinerer amerikansk noir-estetikk med en særegen japansk atmosfære. Til tross for kort spilletid og et simpelt plott, skaper filmen en unik blues-inspirert musikalitet og en visuelt slående fortelling som fortjener langt mer oppmerksomhet enn den har fått.

Regissør Hasebe skulle like etter Massacre Gun bevege seg i retning av å lage såkalte pinky violence-filmer, det vil si ganske voldelige og seksualiserte exploitation-filmer med en sterk kvinne i front. Massacre Gun er på sin side noe ganske annet, nemlig en nesten sober, eller i hvert fall utpreget raffinert gangsterfilm formet etter amerikanske, hardkokte noir-filmer. Men den er i høyeste grad tilpasset japansk kultur og uttrykk, noe som fører oss inn i en yakuza-undergrunnsverden der temperaturen sakte stiger mot et voldelig flammehav.

Selv om Massacre Gun altså er kortfattet med sine 90 minutter, forhaster den seg aldri. Hasebe bruker tid på å etablere miljøene med stilistiske innramminger. Vi møter Kuroda, spilt av karismatiske Joe Shishido, som er en av tre brødre som kommer på kant med en yakuza-sjef. Det begynner med at leiemorderen Kuroda får i oppdrag av samme yakuza-sjef å henrette sin egen elskerinne. Han fullfører oppdraget, fordi han er lojal og profesjonell. De to brødrene reagerer derimot emosjonelt og voldsomt, og i uroens kjølvann bestemmer Kuroda seg for å forlate yakuza-verdenen. I stedet samler han brødrene til en familie-trio av en gjeng som velger å gå i konfrontasjon med yakuza-lederens medsammensvorne, som dermed også er Kurodas tidligere partnere. I begynnelsen er det en slags psykologisk krigføring og maktkamp, men alle piler peker mot at det på et tidspunkt vil komme til å bli noen voldsomme og voldelige oppgjør mellom de to rivaliserende og uforsonlige partene.

Hasebe var tidligere assistentregissør for Seijun Suzuki, og det kan merkes i en estetiserende tilnærming som med stilisert bildebruk skaper en slående visuell ramme rundt plottet. Det er også et plott som holdes lett håndgripelig, ettersom Hasebe prioriterer en konsis fortellerkunst uten forstyrrende sidespor gjennom 90 effektivt fortalte filmminutter. Tiden mellom handlingens fremskritt utnyttes til å komponere en billedlig, atmosfærisk ramme med gjennomførte iscenesettelser som smaker nettopp av Suzuki iblandet amerikansk film noir. Massacre Gun er imidlertid langt mindre vill og mer dempet enn Suzuki, og finner sitt eget slentrende tempo i en rytme som kanskje er den største attraksjonen. Det er en absorberende musikalitet i filmen, nesten bokstavelig talt. Flere lange scener foregår i en røykfylt blues- og jazzbar, noe som lar filmen dampe organisk av samme musikk som tilfører en helt spesiell vibe av blues-stemning i både lyd og bilde.

Koblingen til Suzuki understrekes også av tilstedeværelsen til ikoniske Joe Shishido (Branded to Kill, Youth of the Beast). Med sine karakteristiske kinnbein og magnetiske utstråling, var han en av Japans mest ikoniske skuespillere innen yakuza- og exploitation-sjangeren på 1960-tallet, og han tilfører her en ekstra dimensjon av tøffhet og sjarm til hovedkarakteren. I åpningen ser vi ham likvidere kvinnen han er sammen med, og filmen understreker aktivt at kjærligheten aldri er viktigst for disse yakuza-mennene. Mot slutten velger en av de tre brødrene å ofre kvinnen han deler seng med for sitt eget liv når en pistol pekes mot ham. Men Hasebe dveler ikke for lenge ved det, og heller ikke med den underliggende tematiseringen av lojalitet og brorskap som forløses mot slutten. Hasebe er desto mer interessert i hvordan kamera kan posisjoneres i komposisjoner av skarpe svart-hvitt-bilder (igjen som Suzuki), som samtidig kan pustes røykfulle av jazzklubbstemning og kruttrøyk.

Til slutt blir Massacre Gun mer actiondrevet med ivrig pistolskyting mellom de gjenlevende fra hver side, hvor det endelige oppgjøret er en forrykende skuddvekslingssekvens på en øde motorvei som alene er verdt investeringen på 90 minutter. Men ikke misforstå; hele Massacre Gun er verdt din oppmerksomhet, og hvis du fortsatt er i tvil, kan noen flere tilfeldige stillbilder kanskje overbevise deg bedre enn mine ord: