«Breezy» (1973) – broen mellom Play Misty og Madison County

Clint Eastwoods andre spillefilm, fra registolen, beveger seg i det stillere landskapet mellom romantikk og menneskelig sårbarhet. Filmen inviterer publikum til å følge en uventet menneskelig relasjon, uten at det tys til store dramatiske utskeielser. Ro og ærlighet bidrar likevel til halvannen medrivende time.

Breezy er en kjærlighetshistorie. Men allerede i åpningsscenen kan man samtidig ane en ukonvensjonell (og interessant) tone. Vi ser en ung kvinne, spilt av Kay Lenz, haike med en ukjent mann. Stemningen er ladet, replikkene har et udefinerbart ubehag, og kamera glir stille gjennom en truende atmosfære. Det er en thriller-konstruert sekvens av snikende uro. I et øyeblikk kan man spekulere i om filmen er på vei mot et annet sjangerlandskap, før filmen snur seg med bilen mot et annet hold. Og det er i det filskiftet at Breezy finner veien mot en bestemt særegenhet, og noe som bryter med sjangerforventninger.

Breezy er en litt sjelden fugl i Clint Eastwoods filmografi. Både «gjemmer han» seg bak kamera for kun andre gang, men tematikken og tonen peker i en ulik retning enn det som både før og siden har preget Eastwood. Bak seg hadde han kun regi-erfaring fra thrilleren Play Misty for Me, som også handlet om besettelse, kontroll og seksualitetens mørke sider. Det er elementer som gjenfinnes i Breeezy, men tilnærmingen er ellers radikalt ulik. Her nærmer Eastwood seg snarere kjærlighet som noe sårbart i en skildring mellom to mennesker som i utgangspunktet ikke virker kompatible med hverandre.

Det handler om Breezy – en livsglad, impulsiv og tilsynelatende rotløs jente i begynnelsen av 20-årene. Og det handler om Frank – en desillusjonert eiendomsmegler i 50-årene, spilt med stor tilstedeværelse av William Holden. Det som kunne blitt en film om en stereotyp free spirit-jente (hun er det også) og en tverr gammel mann (han er det også) som lærer å elske, blir det heldigvis noe langt mer subtilt. Relasjonen får vokse i eget tempo, og filmen insisterer aldri på å forklare eller rettferdiggjøre forbindelsen. Eastwood bare lar de være sammen.

Eastwood viser en forbløffende ro. Rom og stillhet dyrkes, og det samme gjør med skuespillerkunsten. Kay Lenz løser tittelrollen med befriende balanse av letthet og alvor. Hun er både barnlig og moden, spontan og bevisst. Holden, som nærmet seg slutten av karrieren, gir på sin side Frank en verdig tyngde bak en mann som har forsøkt å stenge livet ute, men som gradvis, og nesten motvillig, blir myk igjen.

Ifølge diverse kilder skal Breezy ha vært blant Eastwoods personlige favoritter av de han har regissert. Det er mulig å forstå hvorfor. Det er også mulig å se filmen som en broforbindelse frem til The Bridges of Madison County i 1995, som på flere måter kan ses som en modnere videreføring av beslektede ideer. Om kjærlighet utenfor normen, tidens ugjenkallelige strøm, og hvor vakkert og vondt det kan være å åpne hjertet sitt (også sent i livet).

I dag føles nok Breezy å være tilhørende en annen tid. Filmen er klart preget av 70-tallets søken etter autentisitet og intimitet. Men samtidig er den universell i skildringen av to mennesker som møtes på tvers av forskjeller. Sett med nåtidens briller, er det imidlertid mulig å peke på problematiske sider – men på en annen side er det jo også den dimensjonen som dels gjør skildringen så uventet gripende.

Andre filmer under radaren: