«Crazed Fruit» (1956) – tidløs sommerdrøm og brutal oppvåkning

Det finnes filmer som føles som en tidskapsel, og det finnes de som tilsynelatende trosser tidens gang fullstendig. Crazed Fruit (1956) tilhører sistnevnte kategori. Det er en film som fremdeles er usedvanlig frisk, energisk og ubehagelig moderne. Ikke bare i formspråk, men også i en mørk skildring av hvordan maskulin usikkerhet kan mutere til destruktivitet, en tematikk som til de grader også hjemsøker vår tid.

Gjennom skildringen av en gjeng unge mennesker i den japanske skjærgården, solfylt sommer, sjø og begjær, fanger regissør Kô Nakahira umiddelbart øyeblikk av frihet og rastløshet med visuell sensibilitet som leder tankene både til den franske nybølgen og til Ingmar Bergmans Sommaren med Monika. Det er kamera som ofte glir og sveiper dynamisk, gjerne litt uventet. Klippingen veksler mellom hurtige montasjer av båter i full fart og lange, nesten stillestående øyeblikk som lar en behersket form for spenning bygge seg opp. Det skarpe dagslyset og det glitrende vannet gir bildene en fysisk tilstedeværelse.

Tematisk står Crazed Fruit som et ikon for den såkalte Sun Tribe-bevegelsen, der etterkrigstidens unge japanske generasjon avviser foreldrenes verdier og kaster seg ut i et liv styrt av lyst og øyeblikkets tyranni. Her skimtes James Dean-aktig rastløshet med et snev av Rebel Without a Cause, men tydelig filtrert gjennom et japansk blikk der vestlige impulser blandes med kulturell uro. Det som fremvises er en sommeridyll som rommer både seksuell oppvåkning og maktspill, vennskap og rivalisering.

Midt i den solfylte overfloden aner vi også en mer urovekkende kjerne. De unge mennene bærer på en skjør stolthet som lett trues, og relasjonene til kvinnene preges av eierskap og konkurranse. Når disse følelsene kombineres med avvisning eller tap, blir raseriet en uunngåelig reaksjonsform. Herfra løftes en tematikk som også tilfører Crazed Fruit en eim av giftig maskulinitet som et mørkt ekko til vår egen tid.

Og så, akkurat når man tror man kjenner filmens temperatur, trekker Nakahira teppet vekk under oss. Der nevnte Sommaren med Monika lar mørket sive inn gradvis, lar Crazed Fruit det falle som et plutselig tordenvær, brutalt og nådeløst. Kontrasten mellom det solmettede miljøet og den emosjonelle krasjen kjennes ekstra hardt i magen.

Crazed Fruit var kontroversiell da den kom grunnet sin relativt åpne fremvisning av ung seksualitet på en måte som brøt med tidens konservative normer i Japan. Her skildres førekteskapelig sex, lidenskap og seksuell rivalisering med ærlighet og intensitet som sjelden nådde frem til lerretet for massene.

Crazed Fruit er både en estetisk triumf og et psykologisk portrett av ungdom som sliter med å finne en farbar kurs. Filmen er rastløs i det filmatisk kontrollerte; vakker, men til slutt hjerteskjærende – det er et filmverk som både forteller en historie, men like mye (og kanskje mer) fanger følelsen av en tid, et sted og en generasjon. Nakahira blir til slutt stående som et mesterstykke av et filmisk bindeledd mellom japansk nybølge, europeisk kunstfilm og amerikansk ungdomsfilm. Men først og fremst som en sommerdrøm som blir til et mareritt det er umulig å glemme, og en helt eksepsjonelt stemningsfull og ladet sådan.