«Welcome to L.A.» (1976) – Altman-light med melankolsk tone

I Alan Rudolphs debutfilm Welcome to L.A. fra 1976 glir de mange figurene gjennom luksuriøse rom og tåkete Los Angeles-gater akkompagnert av melankolsk musikk som både binder dem sammen og understreker ensomhet. Filmen balanserer på den tynne linjen mellom pretensjon og poetisk observasjon, og inviterer seeren til å betrakte mennesker som lever i egne selvkomponerte fasader.

Welcome to L.A. fremstår som en nær slektning av Robert Altmans Nashville, men i en mer intim og melankolsk tone. Alan Rudolph, med Altman som produsent og mentor, etablerer i det minste en lignende mosaikkstruktur der flere figurer krysser hverandre i et nett av romantiske og sosiale relasjoner. Byen selv – Los Angeles – blir en stille karakter i bakgrunn, som et sted der fasade og selvframstilling virker mer fremtredende enn andre steder.

Rudolph jobber med et ensemble av solid kvalitet. Keith Carradine driver handlingen fremover med en tilbakelent, nesten observerende rolle, mens Harvey Keitel bringer sitt karakteristiske, intense nærvær med den hvite pipen som et stille, rytmisk signaturpreg (i samme år som han gjorde Taxi Driver). Sissy Spacek tilfører varme og sårbarhet, mens Geraldine Chaplin stjeler mange scener med sitt særegne, observerende uttrykk, noe som også skaffet henne en BAFTA-nominasjon. Sammen skaper de et levende, men fragmentert portrett av mennesker som glir gjennom livene, ofte på jakt etter noe de ikke helt kan definere.

Musikken, signert Richard Baskin, spiller en nesten like stor rolle som skuespillerne. Som i Nashville binder sangene karakterene sammen, men i Welcome to L.A. er tonen lavmælt, hypnotisk og melankolsk. Låtene flyter gjennom scener, både diegetisk og som bakgrunn, og kommenterer karakterenes lengsler og frustrasjoner. Rudolph vender hele tiden tilbake til det litt kvelende musikalske stykket i bakgrunn, nesten så repeterende at det grenser til det parodiske, men det er også hva som tilfører filmen flyt, varme og emosjonell resonans.

Tematisk handler det om fasade og selvframstilling som speiler egen stil. Figurene lever i en verden der det å virke interessant eller sofistikert er like viktig som å faktisk være det, og filmen lar det stå som en realistisk del av livene. Det gir en særegen bittersøt tone, der det som kan oppleves som overfladisk eller tomt fra utsiden, i filmens logikk blir like ekte som kjærlighet, lengsel og savn. Rudolphs blikk er empatisk, men aldri sentimentalt – det observerer menneskelig sårbarhet uten å dømme, og lar oss få se skjønnheten i deres små tragedier.

Selv om Welcome to L.A. kan virke fragmentert og stillestående, skaper de trekkene samtidig filmens særegne kraft. Ensemblet, musikken og Los Angeles som setting fører til et drømmende, nesten hypnotisk portrett av en by med sine innbyggere på 1970-tallet. Rudolph er som Altman i Nashville mindre opptatt av å dyrke handling, men derimot en opplevelse formet av filmspråk som kanaliserer en melankolsk atmosfære. Eller gir oss et kikkhull mot liv som på overflaten virker perfekte, men som i virkeligheten bærer på tomhet, lengsel og bare små glimt av ekte følelser.

Rudolphs debut markerer også starten på hans egen kunstneriske sti, der han skulle videreutvikle et nysgjerrig blikk på mennesker som lever i krysningspunktet mellom fasade og virkelighet. Like mye står den igjen som et interessant eksempel på hvordan Altmans arv på midten av 70-tallet kunne inspirere unge regissører til å eksperimentere selv med form og rytme med et rikt ensemble å spille på.