«What Lies Beneath» (2000) – Hollywood-thriller som speiler fortiden

Med What Lies Beneathtok (på norsk: Skyggen fra fortiden) tok Robert Zemeckis et steg utenfor sitt vante felt og leverte en stiløvelse som blander Hitchcock-pastisj inn i en moderne, overnaturlig thriller. Resultatet er en kompetent, tidvis minneverdig, men også en litt pregløs thriller.

I år 2000 tok Robert Zemeckis en pause fra innspillingen av Cast Away for å lage noe uventet fra hans kant, nemlig en en psykologisk skrekk-thriller! What Lies Beneath åpner som en ren Hitchcock-pastisj. Pfeiffers karakter, Claire, kikker ut vinduet mot naboene hvor hun mistenker å se et drap. Rear Window-vibbene er overtydelige. Til og med Harrison Fords rollefigur heter Norman, et åpenbart nikk til Psycho. Zemeckis låner forsøksvis også Hitchcocks rolige kamerabevegelser mens han lar oss tvile en kort stund på om Claires observasjoner faktisk er reelle, eller et produkt av psykologisk uro.

Etter hvert glir imidlertid filmen over i et annet register. Den rene Hitchcock-imitasjonen viker plass for et mer overnaturlig thrillerdrama, men også med samtidige spor av 80-tallets erotiske thrillere à la Adrian Lyne og Paul Verhoeven (bare uten den eksplisitte erotikken). Særlig bruken av speil og refleksjoner kan minne om Verhoevens visuelle leker med dobbelthet og illusjon, selv om det ikke treffer samme høyder. Zemeckis viser likevel en viss finesse i hvordan han gradvis lar det overnaturlige tre inn i historien. Det er typisk først små, tvetydige hendelser, før det er direkte manifestasjoner, og det til slutt blir umulig å bortforklare det uhyggelige som skjer.

Samtidig baseres mye på en velbrukt klisjé, altså historiefortellingen om en psykologisk ustabil kvinne som ingen tror på, før hun til slutt får rett. Kjønnsdynamikken er kjent, der kvinnen må være den irrasjonelle karakteren som avvises. Samtidig utforskes ikke dette på nevneverdig interessant vis, og Zemeckis er for all del ingen Roman Polanski verken når det kommer til kunstnerisk kraft eller psykologisk dybde. Det er mer enn mange år mellom Repulsion og What Lies Beneath.

Filmen har likevel et knippe enkeltsekvenser som er mulig å huske i flere år. Deriblant den langsomt eskalerende badekarsekvensen, speilbudskapet «You know», eller klimakset ved brygga. Helhetsinntrykket er imidlertid mer flatt. Harrison Ford er dessuten overraskende tam i en rolle som kunne vært ladet med truende karisma. Michelle Pfeiffer er bedre, men ikke uforglemmelig. Lengden drar også unødig ut, og tempoet mister nerve i midtpartiet. Alt er kompetent gjort, men det savnes ekstra intensitet og genuint særpreg.

Likevel, What Lies Beneath er underholdende nok. Og den representerer en type film som det er lett å savne for de av oss som har en viss kjærlighet for den epoken som ebbet ut tidlig på 00-tallet. Det vil si den mellomstore, stjernespekkede thrilleren som kom med bred kinolansering, og uten å være del av en franchise. I en tid hvor den type produksjoner dessverre har forsvunnet litt ut av tiden, kommer et gjensyn (eller førstegangsbesøk) med What Lies Beneath med en verdifull side. Zemicks film er ikke bare en håndverksmessig habil thriller med overnaturlige undertoner, men også en fin påminnelse om en annen og bedre epoke for den type sjangerfilm i Hollywood.