«Gods of the Plague» (1970) – urolig noir fra ung Fassbinder

Gods of the Plague (1970) av Rainer Werner Fassbinders tilhører de tidligste og mest gåtefulle kapitlene i den tyske mesterregissørens filmografi. Det er vakkert, men emosjonelt avslepet i et svart-hvitt univers av røyk, skygger og stillstand.

Franz Walsch (Harry Baer) blir løslatt fra fengsel og forsøker å finne fotfeste i en grå og fremmed by. Han beveger seg retningsløst mellom gamle bekjente, kvinner og kriminalitet. Alt henger sammen, men samtidig ikke. Handlingen antyder et krimplott, men filmen nekter å tilby konvensjonell drivkraft. Derimot drives alt fremover som i en drøm, eller som røyk hengende igjen i rommet.

Som et tidlig Fassbinder-verk er Gods of the Plague (Götter der Pest) muligens ikke egentlig essensiell i lys av hans komplette kunstnerskap, men likevel et viktig mellomstykke. Man ser konturene av en regissør som eksperimenterer med sjanger og form, uten helt å ha funnet den narrative presisjonen som utkrystalliserte seg få år senere. Likevel føles filmen representativ gjennom flere estetiske og tematiske byggesteiner som i retrospekt assosieres sterkt med Fassbinder, både i skildringen av fremmedgjøringen og den kjølige romantikken.

Filmen er skutt i svart-hvitt, med et foto som trekker tydelige linjer til både tysk ekspresjonisme og amerikansk film noir. Men Fassbinder bruker de stilmessige uttrykkene på en særegen og nesten ironisk distansert måte. Skygger kastes ikke over bildene først og fremst for å kanalisere frykt. De utvalgte bildene nedenfor understreker både filmens arv og fotografiske egenskaper. Hovedpersonen sett i speilet gir assosiasjoner i retning av Fritz Langs M. I bildet av den døde mannen på gulvet og skikkelsen i døråpningen, ses spor av ekspresjonistisk komposisjon og perfekt lyssetting (men uten dramatisk puls). Og i sengen under den enorme kvinneplakaten forvandles romantikken til noe som minner om popkulturell fremmedgjøring, i et semi-åpenbart nikk til den franske nybølgen og Jean-Luc Godard.

Filmen er mest magnetisk i første halvdel. Rytmen, stillheten og den røykfulle atmosfæren skaper bilder som også minner mye om hva den amerikanske independent-helten Jim Jarmusch en del senere skulle foredle i filmverk som Stranger Than Paradise og Down by Law. Den slentrende roen, poetiske monotonien og sigaretten i hånden… Det er nesten så man forventer at Tom Waits skal vandre inn i bildet.

Mye av filmens kvaliteter bæres stødig av Harry Baer i rollen som Franz Walsch. Hans lakoniske, tilsynelatende apatiske nærvær absorberer filmens stemning. Stillheten i ham får røyken, lyset og rommene til å vibrere sterkere. Når han i et øyeblikk kaller seg “Franz Biberkopf” på et hotell – navnet på helten i romanen Berlin Alexanderplatz (som Fassbinder jo senere skulle filmatisere) – virker det nesten både som en spøk og en selvmytologisering. Det er Fassbinder som nikker til både fortiden og fremtiden, og plasserer sin egen antihelt inn i en tysk tradisjon av fortapte menn.

Når verket senere beveger seg mot et mer konkret krimplott, er det som den mister litt av seg selv på veien. Fortellingen virker halvhjertet. Tror ikke Fassbinder nok på sin egen idé? Det er i den første timen det er genuint fengslende. I det stille, røykens bevegelser og de blasse ansiktene, før filmen gradvis glir over i et mønster av å bli en post-noir uten særlig puls, og et kjærlighetsdrama uten sterk lidenskap.

Totaliteten av Gods of the Plague viser ikke Fassbinder på sitt mest engasjerende. Men den illustrerer en filmskaper som vet å plassere seg selv midt mellom filmhistorien og fremtiden, som velvillig låner fra Lang til Godard, og som allerede er i ferd med å finne sitt eget språk. I den litt ubestemte spenningen her mellom stil og substans, er det ikke vanskelig å se skissen bak et kunstnerskap som skulle vokse til noe virkelig betydelig.