«The Sunday Woman» (1975) – elegant, men flat overklassekrim

Noen ganger kan filmer fascinere mer for hva de nesten er enn hva de ender opp med å være. Luigi Comencini kjører The Sunday Woman (1975) inn i det sporet. Det er en sofistikert og lavmælt blanding av krim, komedie og samfunnssatire, men underveis faller den litt for ofte inn og ut av egen rytme.

Handlingen er lagt til Torino, hvor en arkitekt blir funnet brutalt myrdet. Drapsvåpenet viser seg å være intet mindre enn en massiv skulpturell gjenstand som forestiller en erigert penis. Det er en fallisk symbolikk bak drapet som setter tonen for en fortelling som konstant skal balansere mellom erotiske antydninger, sosial satire og psykologisk thrillerspill. I jakten på sannheten vikles etterforsker Santamaria (Marcello Mastroianni) inn i et nett av skjulte relasjoner og klasseforskjeller, deriblant det intellektuelle og seksuelt ambivalente paret Anna Carla (Jacqueline Bisset) og den homofile Massimo (Jean-Louis Trintignant). Men å finne ut hvem som faktisk begikk drapet, blir nesten mindre interessant enn å se hvordan filmen viser at disse menneskene lever livene sine.

Comencini forsøker å balansere satire med en simpel kriminalgåte, men klarer sjelden å skape noe som virkelig engasjerer. Resultatet er en film som minner mer om Woody Allens urbane småportretter krysset med Pedro Almodóvars karakterstudier, ispedd tendenser til italiensk giallo, men til tross for alle disse saftige referansene så forblir filmen overraskende lite saftfull selv. Filmen blir i overkant distansert. Det satiriske blir aldri virkelig skarpt, og det erotiske aldri virkelig ladet.

Tematisk berøres spørsmål om klasse, kjønnsroller og seksuell tvetydighet, alt pakket inn i en diskret og dannet overflate. Det virker som mordmysteriet mest blir et påskudd for å bevege seg inn i det merkverdige og kodete livet til den eliten som utgjør filmens univers, der en ytre fasade skjuler lag av forakt og emosjonell tomhet. I det følelsesmessige vakuumet som preger relasjonene, fylles det opp med ironi snarere enn intimitet. Det er også en tydelig tematisering av homofili som uttrykk for seksuell ambivalens, hovedsakelig gjennom Jean-Louis Trintignants figur som har en lite skjult relasjon til en yngre flamboyant mann. Det handler om seksuell tilhørighet, men enda mer til klasse. Mastroiannis etterforsker-figur er for eksempel tilhørende en lavere sosiale klasse enn de personene som er vitner eller mistenkte i saken, noe som skaper uante utfordringer når han må navigere i et miljø gjennomsyret av makt og fasader.

Skuespillet er gjennomgående solid, hvor en personlig favoritt i Trintignant leverer en rolletolkning preget av tilbakeholden intelligens og diskret, ironisk tyngde. Han er god, men likevel ikke spektakulær, fordi materialet ikke bygger opp til det. Det samme gjelder karismatiske Marcello Mastroianni (som her bidrar mest med et komisk tilsnitt) og Jacqueline Bisset (som bidrar mest med eleganse).

Musikken til Ennio Morricone tilfører for øvrig et velklingende og stemningsskapende element. Musikalsk ligger det tett på andre (og mer profilerte) arbeider fra omtrent samme epoke, og særlig merkes det likheter med eminente A Citizen Above Suspicion. Tematikken og harmoniene er i hvert fall sterkt gjenkjennelige, men har et roligere tempo her. Det blir en musikalitet som understreker mer enn det driver filmen, men Morricones signatur gir definitivt et bestemt raffinement som gir filmen et tydelig løft.

Fra det auditive til det visuelle, gir fotograf Luciano Tovoli et kompetent uttrykk i kjølige toner med sterile kulisser. Det er funksjonelt og tidvis vakkert i lyssetting og kameraføringer, men det er milevis unna den visuelle verden som Tovoli er mest berømt for å ha skapt for Dario Argento på hans Suspiria. Jeg så selv The Sunday Woman på Radiance Films’ Blu-ray-utgivelse, som gir tilgang til begge de relevante bildeformatene: Det originale 1.33:1 (som produsentene ønsket inkludert) og det bredere 1.85:1 (som Tovoli filmet med i tankene). Filmen ser for all del flott ut med sterkt balanserte bilder i 1.85:1-versjonen, men visuelt er den innimellom likevel ikke helt fri for et flatt og tv-aktig preg. Når jeg tidligere trakk linjer til både Woody Allen og Pedro Almodóvar, er The Sunday Woman mindre estetisk og visuell saftig enn i de bedre komposisjonene fra Allen og Almodóvar.

Oppsummert er The Sunday Woman ikke uten visuell intelligens, og heller ikke helt uten dramatisk kraft eller vilje, men den mangler likevel litt for mye nerve og kraft både i form og innhold. Comencini blir litt for opptatt av dialog og sin egen raffinerte selskapslek, hvor vi som gjester bare delvis kan føle oss underholdt av det som serveres.

Andre filmer under radaren: