«Behind Convent Walls» (1978) – sakralt begjær bak lukkede dører

Det mest umiddelbart slående med Behind Convent Walls er det visuelle. Bildene treffer med en sterk, absorberende kraft. Det handler ikke nødvendigvis om sjokkeffekter som førsteinntrykk, men en film som er bevisst på tekstur for å skape atmosfære og en organisk intensitet til å krype under huden.

Det er mulig å lukte denne filmen, kjenne på temperaturen, og stillheten. Vi plasseres ikke bare som tilskuere til et gammelt kloster, men får oppleve et slags økosystem på innsiden av stein, skam, hud og røkelse. Det gir derfor mening å lese at filmens fotograf er Luciano Tovoli, kjent for Dario Argento-mesterverket Suspiria (1977) året i forveien, og som før det også leverte foto for Michelangelo Antoniono på hans eminente psykologiske thrillerdrama The Passenger (som også utmerker seg med noen ekstraordinære kamerakjøringer).

Walerian Borowczyk viser sitt blikk for både det sanselige og det symbolske. Den kompromissløse, polske kultregissøren har alltid vært opptatt av kropp og begjær, og han trives gjerne best i grenseland mellom kunstfilm og exploitation. Her legger han kamera tett på nonnenes handlinger, ikke alltid for ren seksualisering i klassisk forstand, men for å studere på tett hold hva det betyr å være naturgitte seksuelle vesener innenfor et system som langt på vei benekter deler av kroppens eksistens.

Handlingen foregår på 1600-tallet og er i sin helhet lokalisert til innsiden av et italiensk kloster, hvor en gruppe nonner må leve under streng isolasjon og religiøs disiplin. Når en ny tilsynsmann fra kirken ankommer for å overvåke klosteret, begynner det samtidig å oppstå uro internt blant kvinnene. Det er undertrykte drifter og personlige lengsler som stiger til overflaten, hvor vi blir vitne til en serie episodiske og ofte drømmelignende scener. Nonnene begynner å bryte med klosterlivets normer gjennom seksuell utfoldelse, opprør, fantasier og rituelle handlinger. Det filmen skildrer, er en langsom oppløsning av fellesskapet hvor den hellige stillheten brytes opp av kroppens rop.

Borowczyk har gjort en såkalt nunsploitation som likevel oppleves litt mildere enn ryktet tilsier. Den er mer suggererende enn voldsom, mer rytmisk og stemningsbasert enn eksplisitt eller grotesk. Ja, det er seksualitet, og ja, det er blasfemiske bilder, men de brukes ikke som sjokkverdi i seg selv. Det omdannes snarere til et større bilde i et portrett av undertrykkelse, forfall og menneskelig desperasjon. Og for de som er noenlunde kjent med Borowczyks tidligere verk, eller med en viss type europeisk kunstfilm fra 1970-årene, vil man neppe overraskes av hvor estetisk forfinet det kan være.

En av filmens mest minneverdige scener – og kanskje dens aller mest vellykkede – inntreffer tidlig, idet en gruppe nonner, bak lukkede dører, begynner å utagere seksuelt til musikk. Det er rytmisk, sakralt, nærmest koreografert, som om selve synden har blitt en liturgi. Scenen uttrykker et ubehagelig vakkert samspill mellom det hellige og det kjødelige. Vil Borowczyk fortelle oss at tro og begjær ikke er motsetninger, men tvillinger født i samme stillhet?

Samtidig er det viktig å nyansere, for Behind Convent Walls virker overhodet ikke som et fullendt verk. Filmen oppleves til tider som ujevn og hullete. Enkelte scener grenser til amatørisme, både i skuespill og klipping, og rytmen kan oppleves unødig forvirrende. Fortellingen er episodisk, nesten tilfeldig, og karakterer dukker opp og forsvinner uten noen tydelig utvikling. Men det er også her Borowczyks særegne signatur kommer inn, og han er jo ikke egentlig heller opptatt av klassisk dramaturgi.

Rent visuelt er seksualiteten ofte vist grafisk, men sjelden (dog innimellom) direkte pornografisk. Borowczyk tegner kropper på lerretet som en kunstner på et museum. Det er en regissør og et kamera som har større fokus på overflater, rytme og tekstur enn på å fremme direkte seksuell opphisselse. Hud, hår og blikk får nesten like mye vekt som selve akten. Mange scener foregår i en særegen belysning, eller sett gjennom sprinkler, at det verken fremstår realistisk eller som ren fantasi. Borowczyk plasserer alt i sitt eget, særegne landskap.

Musikk blir også et viktig middel, særlig hvordan stemningen orkestreres av sakral musikk med korverk og klostersang etter gregorianske noter. Musikken fungerer ikke bare som et atmosfærisk bakteppe, men også som et åndelig kontrapunkt til kroppens opprør. Når nonnene gir etter for lyst og begjær, er det ofte akkompagnert musikalsk for å skape en virkning som veksler mellom detvakre og foruroligende. Det er grep som ikke bare gir scenene uventet alvorlighet, men fremhever hvordan seksualiteten i filmen aldri er ren erotikk, men alltid ladet med konflikt, skyld og lengsel.

Behind Convent Walls er uansett ikke en mesterlig film i tradisjonell forstand – den har sine nevnte svakheter, hull og merkelige rytmeskift underveis. Men den er uttrykksmessig helhjertet, kompromissløs og suggererende. Som et sakralt, syndig tablå. Eller et filmatisk rom hvor kropp og tro ikke møtes i harmoni, men i sammenbrudd. I det sammenbruddet oppstår tidvis både en skjønn og forstyrrende/interessant film.