«The American Soldier» (1970) – tysk stiløvelse i fremmedgjøring

I The American Soldier (1970) bruker Rainer Werner Fassbinder film noir-formen til å skildre et Tyskland uten moral, varme og sjel.

Tidlige Fassbinder-filmer er ikke for alle. Det kan muligens innvendes at det gjelder for Fassbinder-filmer generelt, men før midten av 70-årene hadde den unge tyskeren en kynisme i seg som bare ble enda mer forsterket av rendyrket, stringent form, eksperimentell stiløvelse og sparsomme budsjetter.

Men det er også mye å beundre i disse filmene, inkludert i The American Soldier (Der amerikanische Soldat). Som i åpningen, der Fassbinder binder oss fast til en klaustrofobisk og svettende sekvens rundt et pokerbord der lukten av sprit og innestengt røyk føles svidd inn i bildene. Det er en trio av tvilsomme menn bak pornografiske spillkort, i et mørkt rom opplyses varsomt av en taklampe, med en kvinne plassert som passiv tilskuer i hjørnet.

Etterpå sendes vi ut i en ny lang scene, akkompagnert av en dyp bassrøst som først høres ut som et voice-over-grep, men som viser seg å tilhøre filmens protagonist som sitter bak rattet i en bil. I passasjersetet sitter en prostituert kvinne som virker mer fascinert av ham enn han er av henne. Fordi han er halvt amerikansk, tenker hun at han kan tilby fantastisk sex, mens han tenker at hun ikke er verdt tiden. Kamera rammer begge inn i dialogen fra bilens front i en stilfull innstilling, der scenen bare lyssettes av andre biler på veien. På et tidspunkt parkerer han et sted der ingen kan se dem, før han skyter mot henne med pistol. Så kjører han videre til et hotell, der han sjekker inn under falskt navn og ekte attitude. Han er den hardtdrikkende og beinharde hovedpersonen i en film som er minst like gjennomført kald og nihilistisk som figurportrettet. Hvem er han, og er det filmens mysterium?

Nei, ikke helt. Han er Ricky – halvt amerikansk, halvt tysk. Han viktigst: Han er krigsveteran som har returnert fra Vietnam, og den grå hverdagen brukes til å gjøre bestillingsdrap, på oppdrag for korrupte politifolk, for å rydde opp i Münchens underverden.

Plottet føles likevel som mindre viktig. Det er atmosfæren som står i fokus. En del av denne atmosfæren er også integrert i hovedpersons fremtoning, spilt av Karl Scheydt (en skuespiller som var del av Fassbinders faste ensemble via Antiteater-kollektivet), med kraftig fysikk og stil – hatten er trukket nesten ned over øynene, og dressen sitter upåklagelig. Han er den amerikanske soldaten som manøvrerer i et landskap av hotellrom, nattklubber og bakgater med stoisk ro. For Fassbinder fungerer han antagelig mer som en personifisering av en amerikansk dominans som legger seg over det tyske samfunnet – i det kulturelle, moralske og voldelige. Hans følelsesløse og tilsynelatende amoralske væremåte, treffer også hardt i Fassbinders skildring av et samfunn som har mistet sin etiske retningssans og egentlige identitet.

Alt mikses inn i en filmatisk Fassbinder-konstruksjon som i dette tilfellet er sterkt påvirket av film noir. Men det er en noir-estetikk som er uinteressert i den amerikanske romantiseringen. Det er nedstrippet og teater-aktig med kamera som ofte holdes statisk på avstand. Flere karakterer beveger seg påfallende stivt og langsomt mens de leverer replikker monotont, noe som forsterker følelsen av å være i et kunstig fiksjonsunivers. Og fremfor å bruke noir-virkemidler som sterke kontraster og skygger for å skape spenning, virker det som Fassbinder er mer opptatt av å få skyggene til å reflektere fremmedgjøring og distanse. Det blir flatt og lite mystisk.

Vold og kulde blir både brukt som estetisk uttrykk og symboler for et samfunn i oppløsning. Med en hovedperson som henger igjen i bybildet som et spøkelse i eget land, uten tilhørighet eller formål. Når alt ender på en absurd og grotesk, men også vakker tone, føles det som om en pessimistisk Fassbinder forteller oss at dette er restene av kjærligheten .. og av meningen – som en gang før fantes. Dermed blir også The American Soldier stående som en kalkulert, iskald stiløvelse. Formen er fascinerende, men filmen kan samtidig oppleves så distanserende at den forvitrer litt mellom fingrene.