«The Living Dead Girl» (1982) – blod, lengsel og gotisk poesi

Jean Rollin forener romantikk og brutalitet i en gotisk tragedie om begjær, vennskap og forråtnelse. Og han gjør det på sin måte.

The Living Dead Girl (La Morte Vivante) fra 1982 er en tragisk kjærlighetshistorie i gotisk forkledning, fortalt som bare Rollin kunne gjøre det. Det vil si med unge (og innimellom nakne) kvinner innhyllet i sorg, død og blod. Det er mørke korridorer i slott og kroppslig forfall satt i kontrast til ømhet og lengsel, i det som trolig er av franskmannens mest blodige verk. Men bak det makabre ligger også en overraskende dyp romantisk nerve som også gjør at filmen veksler godt mellom det urovekkende og vakre. Ja, til og med litt rørende.

På overflaten deler The Living Dead Girl særlige elementer i stil og tone med Rollins tidligere The Grapes of Death (1978), der vin forgiftet en hel landsby og forvandlet mennesker til zombieaktige eller rabiate vesener. Her er det ikke vin, men giftig avfall som setter historien i gang. Et utslipp vekker en død kvinne til live, og hun vender tilbake til familiens slott – forvirret, blodtørstig og drevet av et uforståelig begjær. Når hun gjenforenes med en barndomsvenninne, oppstår en kjærlighet av den umulige typen, og den dynamikken blir filmens reelle drivkraft.

Rollins filmer er ofte mer opptatt av følelser enn handling, og i dette tilfellet er det altså relasjonen mellom de to unge kvinnene som gjøres mer interessant enn volden og de halvdårlige effektene som følger med på lasset. Blodet og døden fungerer bedre som en ytre ramme for et psykologisk drama om besettelse og tap, ikke motsatt. Og Rollin balanserer horrorens billedspråk med en form for romantisk fatalisme – en tone som minner mer om Georges Franjus Eyes Without a Face enn om de mer ekstreme zombie-filmene fra eksempelvis Lucio Fulci, som trolig likevel inspirerte deler av prosjektet.

Til tross for noen åpenbare svakheter (blant annet flere påklistrede engelskspråklige scener og et til tider haltende tempo) er The Living Dead Girl mer følsom enn ventet. Filmen oppleves som poetisk uten å bli sentimental, brutal uten å bli kynisk. De to kvinnene fremstår som bortimot inkarnasjoner av Rollins idé om kjærligheten som destruktiv kraft, hvor begjær og død glir sømløst over i hverandre. I skjæringspunktet mellom erotikk og forråtnelse, oppstår noe som kjennes overraskende menneskelig.

Filmen hadde, i Rollin-sammenheng, en viss suksess i sin tid, og det er mulig å forstå hvorfor. Særlig fordi den har en delvis forbausende emosjonell presisjon i det melankolske blikket, noe som langt på vei overskygger ujevnhetene som særlig ligger i det tekniske. Filmen fungerer både som blodig exploitation og som en historie om tapt kjærlighet, som et slags rollinsk paradoks i det som anses for å være av hans mest mørke og romantiske verk.