«The Collector» (1965) – kammerspillets bekmørke sommerfugl

Er det lov å antyde at The Collector på et visst nivå kanskje ryddet stien for selveste The Silence of the Lambs? William Wylers klaustrofobiske psykologthriller er et mesterstykke i tilbakeholdt spenning, med Terrence Stamp i en av tiårets mest uhyggelig karismatiske roller.

Filmen er basert på John Fowles’ roman, og historien settes inn i enkle rammer. Freddie Clegg (Stamp) er en ensom ulv som etter å ha vunnet milliongevinst i lotteriet flytter til et fasjonabelt hus i landlige omgivelser – tilsynelatende for å dyrke sin lidenskap for å samle og utstoppe sommerfugler, men i realiteten for å forberede noe mørkere. Hit bortfører han Miranda (Samantha Eggar), som han har vært avstandsforelsket i siden ungdomsskolealder. Planen avslører hans patologiske sinnstilstand. Målet er å få henne til å forelske seg i ham, noe han mener vil skje naturlig bare de tilbringer nok tid sammen – selv om det skulle skje under tvang. Med det som på et sykt vis er hans gode intensjoner, innreder Freddie et møblert rede til ære for Miranda, der han skal servere og pleie henne i fangenskap inntil hun til slutt faller for ham.

Mer enn tre fjerdedeler av filmen foregår i dette landsbyhuset, og det er dermed nærmest å regne som en one-location-film. Med det rammeverket setter Wyler opp et angstfremkallende spenningsdrama av svettende klaustrofobi og tidvis sitrende intensitet. Historien fortelles med ekstrem presisjon og effektivitet, i den grad at filmen nesten kan leses som en håndbok i det klassiske thrillerverket. The Collector er en demonstrasjon i kunsten å holde informasjon tilbake, skape pusterom i fortellingen og bygge opp en atmosfære – uten at det går på bekostning av spenningskurven, snarere tvert imot. Ved å ta publikum på alvor, ikke lenger en selvfølge i sjangeren, får filmen en motstand som gjør den langt mer interessant enn gjennomsnittet. Det er nesten oppsiktsvekkende å se hvor kompromissløs den er i retningen den tar; gradvis mørkere, inntil en semi-sjokkerende avslutning som etter sigende ikke ville passert datidens sensur hadde ikke kontrolløren sovnet under siste akt.

Dette er ingen whodunit-film. Wyler orkestrerer verken spenningen rundt selve kidnappingen eller om Miranda klarer å rømme. Vi forstår tidlig at filmens ambisjon, også som thriller, ligger et annet sted: i den ekstreme situasjonen i seg selv, i dynamikken mellom de to menneskene, og i hvordan de agerer innenfor den. Til det siste er det befriende å oppleve filmkarakterer som handler noenlunde rasjonelt utfra forutsetningene, selv innenfor rammene av en sjangerfilm.

Det kan likevel ikke skrives om The Collector uten å dvele ved skuespillerparet. Stamp er hovedpersonen, og det er hans psykopatkarakter som granskes fra åpning til slutt. Han er åpenbart ikke like hardtslående ikonisk i ondskapen som Anthony Hopkins’ udødelige Hannibal Lecter, men Stamps rollefigur er mindre karikert og bærer på en mer udefinerbar og tiltrekkende mystikk. Han spiller rollen med utstrakt patos som, til tross for en gjennomskinnelig ondskap, gjør Freddie Clegg appellerende og nesten sympatisk. Tolkningsregisteret gir karakteren påfallende mange nyanser: psykisk lidende og patologisk usikker, men også smart og sjarmerende, med et fryktinngytende blikk og en røst som ikke slipper taket. Samantha Eggar, som av de to ble belønnet med Oscar-nominasjon, har på overflaten den mer klisjéfylte offerrollen drevet av frykt – men det er noe i blikket og reaksjonene hennes som gir Miranda en dybde langt forbi det sexy-uskyldige ytre. Også hun er fremragende.

I andres hender kunne konseptet hatt begrenset verdi som filmfortelling. Den har mange ytre begrensninger, men Wyler åpner hele tiden opp uante rom og innbyr til en overraskende rikholdig opplevelse. Etterpå tok jeg meg selv i å fundere over om dens eneste egentlige svakhet er at enkelte elementer ved bakgrunnshistorien og karakterene kunne vært enda mer utbrodert – ikke for å fjerne tvetydighet, men fordi det tidvis føltes som om noen biter manglet. Når man leser at filmen opprinnelig var tiltenkt tre timers spilletid, og at en sentral tredjekarakter fra romanen ble klippet bort mot Wylers egen vilje, faller noen brikker på plass. Og en viss bitterhet over tanken på den potensielle tretimersversjonen. I sin tilgjengelige form fremstår The Collector likevel som et fullverdig produkt – en drivende godt fortalt thriller med et sjeldent intenst filmspråk og to skuespillere som bærer det hele på stø og imponerende hånd.