«Conversation Piece» (1974) – Viscontis stille senverk

Mot slutten av karrieren og livet regisserte Luchino Visconti et lavmælt og nesten kammeraktig drama. Conversation Piece er mindre omtalt enn hans mest berømte filmer, men rommer noe av hans mest personlige filmskaping.

I filmografien til Luchino Visconti finnes flere kanoniserte mesterverk som gjerne trekkes frem først: The Leopard, Rocco and His Brothers og Death in Venice. Midt blant disse står imidlertid en mer stillferdig og innadvendt film som sjeldnere trekkes frem: Conversation Piece (Gruppo di famiglia in un intern). Filmen mangler opplagt de store historiske lerretene og den operatiske tyngden fra flere av regissørens mest berømte verk, men rommer til gjengjeld noe av det mest personlige Visconti laget mot slutten av karrieren.

Visconti hadde i 1974 skrantende helse og fant i Conversation Piece en idé for en innspilling det var praktisk mulig å gjennomføre fra rullestolen han var lenket til uten for store anstrengelser. Med andre ord, filmen utspilles i hovedsak på én location, i én bygning, med et begrenset persongalleri.

Burt Lancaster ble hyret for å gestalte hovedrollen etter tidligere å ha jobbet tett med Visconti på det grandiose mesterverket Leoparden. Hans aura og tilstedeværelse tilfører en egen tyngde og løfter det dialogtunge materialet til å bli en rikere og mer kraftfull film.

Lancaster spiller en pensjonert amerikansk professor og kunstsamler som lever et tilbaketrukket liv i overdådige palassomgivelser i Roma. Hit kommer en kvinne og to menn, hvor førstnevnte legger frem et ønske om å leie toppetasjen i bygget – noe professoren etter hvert motvillig aksepterer, selv om han helst vil bygge den om til et bibliotek. Det viser seg imidlertid snart at kvinnen også har tenkt å la etasjen bli bebodd av sin sønn og datter med kjæreste, og denne konstellasjonen – en forholdsvis eklektisk persongruppe – blir raskt en formidabel forstyrrelse i den aldrende professorens ellers aristokratiske og stillferdige pensjonisttilværelse.

Selv om filmuniverset fysisk er lukket inne av byggets vegger, er det som om Visconti bryter de romlige begrensningene. Kameraet glir gjennom rommene i brede, elegante bilder som åpner opp omgivelsene og gjør dem til en aktiv del av filmens uttrykk. Det fører mot et gjennomgående visuelt kunststykke. Conversation Piece er riktignok ikke like filmatisk storslått som Viscontis signaturverk som Leoparden og Rocco and His Brothers, men rommer en fascinerende veksling mellom det spektakulære og det kammerspillaktige.

Underveis er Conversation Piece tidvis spydig og småmorsom i dialogen, særlig i den første halvtimen som føles spesielt forfriskende. Etter hvert utvikler kulturkollisjonen seg gradvis mot et mer klassisk melodrama med melankolske overtoner. I denne dynamikken blir Lancasters gretten-gammel-gubbe-tolkning både en fornøyelig ingrediens og en lett teatralsk kontrast til de mer impulsive og uforutsigbare kreftene som trenger seg inn i hans velordnede univers.

Med sin aristokratiske bakgrunn sniker det seg også inn en følelse av en filmskaper i ferd med å trekke seg tilbake. Professoren fremstår på mange måter som et speilbilde av Visconti selv – en kultivert observatør som betrakter en ny og mer kaotisk samtid fra avstand. Gjennom denne figuren får filmen preg av et personlig oppgjør, eller i det minste en refleksjon over en verden i forandring. Det gir Conversation Piece en ekstra klangbunn som gjør den til mer enn et stilrent kammerspill.

Som senverk i Viscontis karriere fremstår filmen både litt som en stille avskjed og et konsentrert uttrykk for flere av temaene han hadde vært opptatt av hele livet – forfall, kultur, klasse og tidens ubønnhørlige gang. Og det er en avskjed som fortjener noe mer oppmerksomhet enn den vanligvis får.