Er det "The Truman Show" gjennom sin skildring og satire over en tv-virkelighet på 90-tallet fortsatt relevant, og er det en god film i dag? Svar: Ja, og ja.
Gjensynet: «The Truman Show» (1998)
Gjensynet: «Children of Men» (2006)
Jeg husket "Children of Men" som dyster, men ble ved gjensyn nesten overveldet av graden av dysterhet.
Gjensynet: «Free Willy» (1993)
"Free Willy" henter mye av næringen fra klisjeer og kjente formler, men er velgjort i hva den er...
Gjensynet: «Freeway» (1996)
Reese Witherspoon leverer et av 90-tallets mest slående gjennombrudd i "Freeway" som i dag virker enda mer ufortjent oversett enn da den kom.
Gjensynet: «Unstoppable» (2010)
Det kunne vært Godzilla eller King Kong, en meteoritt eller en flodbølge. I "Unstoppable" er det isteden et løpsk tog som er den utslettende trusselen, av en sentral figur omtalt som en missil.
Gjensynet: «The Happening» (2008)
Shyamalan er her på sitt mest uhøytidelige, i skapelsen av en konsept/sjangerfilm som legger seg i sidegaten til «Signs», «The Visit» og «Old», men som er enda mer rendyrket med plumphet.
Gjensynet: «Face/Off» (1997)
"Face/Off" er John Woos magnum opus. Det er en film som på 90-tallet smeltet estetiserende og overdreven Hong Kong-action inn i en stjernespekket Hollywood-blockbuster med John Travolta og Nicolas Cage på høyden av karrieren. Og det er helt fantastisk.
Gjensynet: «A History of Violence» (2005)
«A History of Violence» henter næring som mysterium ved å så tvil også for publikum om hovedpersonens egentlige identitet. Er han en person med reell mørk bakgrunn som endelig hjemsøkes av fortiden, og hva består i så fall denne fortiden av?
Gjensynet: «Panic Room» (2002)
David Finchers eleganse blir tidlig en merkbar kvalitet. Med virtuose kameraføringer, som i realiteten er kombinasjoner av kameraopptak og datagenererte effekter for å skape imponerende, sømløse sammenhengende sekvenser innenfor huset mellom etasjeskiller og gjennom nøkkelhull, er «Panic Room» til å miste pusten av.
Gjensynet: «Reservoir Dogs» (1992)
«Reservoir Dogs» representerte mer enn noen annen 90-tallsfilm et tydelig paradigmeskifte som selvsagt ikke var mulig å forstå rekkevidden av der og da, men det tok heller ikke lang tid før bølgen skapt av Tarantinos usedvanlig stilsikre og hardtslående debutverk slo inn.
speilet.net 