Da «The Happening» ble lansert i 2008 var det allerede blitt utbredt å snakke ned M. Night Shyamalan. Det hadde gått noen år siden bejublede «Den sjette sansen» og «Unbreakable» slo bredt an, og hans siste forsøk som var «Lady in the Water» ble særlig unisont slaktet. Med «The Happening» gjorde han det enkelt for kritikerne å fylle bensin på latterlighetsbålet med skapelsen av en konseptuell sjangerfilm med tydelig b-film-eim. Muligens var det også den overdrevent krasse responsen som skulle føre storregissøren over i et modus som ledet til hans to minst inspirerte filmverk de påfølgende årene.
Selv satt jeg i 2008 fornøyd med det klare mindretallet som jublet i møte med «The Happening». Og det gjør jeg fremdeles.
Åpningen er alene et mesterverk. På uhyre effektivt og foruroligende vis fanger kamera to kvinner på en benk i Central Park, mens vi ser menneskene rundt dem fryse til uhyggelig stillhet. Den ene kvinnen snur seg mot venninnen, bare for å se at hun også har forsvunnet inn i samme illevarslende tilstand, inntil hun trekker frem en pinne fra håret som stikkes dypt inn i egen hals til blodet pipler og hun dør. Hele sekvensen er en maktdemonstrasjon presis og tilbakeholden filmatisk presentasjon av urovekkende ideer som Shyamalan skal bygge plottet og atmosfæren på. Nesten like mesterlig er den andre iscenesettelsen i åpningen, hvor bygningsarbeidere opplever mennesker falle ned fra høyder rundt dem, rett i asfalten.
Med disse filmatisk velgjorte sekvensene, blottet for kjedelig eksposisjon, åpner altså «The Happening» med fengslende originalitet. Hvor kan filmen og historiefortellingen bevege seg herfra? Jo, til Mark Wahlberg i rollen som naturfaglærer fanget i en fascinerende skildring av et samfunn i fullstendig kaos. Dette gjøres blant annet via et inspirert kameraarbeid som ofte jobber fra uvante vinkler og tilbyr nærbilder som kanaliserer stress, svette og paranoia. Særlig konkret kommer denne atmosfæren frem i hvordan kamera rammer inn John Leguizamos karakter som uttrykker desperasjonen aller klarest.
Når inntrykkene fra de effektive scenene av foruroligende masseselvmord har lagt seg, åpner «The Happening» seg gradvis som en underlig, men underholdende øko-thriller om det modernistiske mennesket i et naturbilde med miljøets kollaps som alarmerende bakteppe. Den apokalyptiske settingen med få personer gjenværende i en verden preget av død og ende, kommer likevel med underholdningsverdi som motgift. Shyamalan er her på sitt mest uhøytidelige, i skapelsen av en konsept/sjangerfilm som legger seg i sidegaten til «Signs», «The Visit» og «Old», men som er enda mer rendyrket med plumphet. I dette ligger det selvsagt at filmen med rette kan oppleves som svak vurdert etter alminnelige kriterier, hvor det særlig er lett å angripe manus og dialogskrivingen, der skuespillerne nærmest selvsagt tilbys vanskelige kår for å kunne overbevise om forventningen er tradisjonell troverdighet.
På sitt (banale) vis tematiserer «The Happening» også det moderne menneskets avhengighet av digitale liv og tilgjengelighet i møte med umiddelbart oppstått katastrofe. Her veves betydningen av kommunikasjon inn, hvor mobiltelefonen står sentralt i fortellingen, like før det virkelige gjennombruddet av sosiale medier med videokamera og videosamtaler som integrert i mobiltelefonteknologien. Når dette blir borte fra oss, hva skjer da i møte med en virkelighet som kun er den fysiske verden der elektronikken ikke kan bistå oss i møte med kritiske situasjoner?
M. Night Shyamalan har siden «Den sjette sansen» befestet egen posisjon som en filmskaper uredd for å integrere vågale dimensjoner, og ditto uredd for annerledeshet som også kan inkludere svulstighet og overtydelighet. «The Happening» har alt det gode og det svake, og om den er mindre av et helstøpt auteurverk der Shyamalan neppe har hatt fullstendig kontroll, er den udiskutabelt et fascinerende og underholdende skue med mye filmatisk snacks i skålen.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar