Gjensynet: «Freeway» (1996)

Reese Witherspoon leverer et av 90-tallets mest slående gjennombrudd i «Freeway» som i dag virker enda mer ufortjent oversett enn da den kom. Skrevet og regissert av Matthew Bright, men til en viss grad båret frem av Oliver Stone som produsent, snakker vi om en lettere absurd, frekk og mørk variant av «Rødhette og ulven» i modernistisk innpakning alá det amerikanske 90-tallet. Witherspoon spiller den 15 år gamle dattera, Vanessa, av en narkotika/hore-mamma som sliter seg gjennom skolen som analfabet, er kjæreste med en (mørkhudet) narkotikalanger mens hun vokser opp i et – mildt sagt – slitent white trash-hjem sammen med den tungt stoffherjede moren (fremragende spilt av Amanda Plummer) og hennes kjæreste som ser ut til å forgripe seg seksuelt på unge Vanessa. 

Vanessa fremstilles definitivt som et uskyldig offer av et uheldig oppvekstmiljø, men som typisk går til angrep på omgivelsene med en gjennomført tøff og handlingsdyktig holdning, noe som forsterkes av Witherspoons energiske personlighet som spytter ut småfrekk dialog som hagl mot de rundt henne. Virkeligheten hun lever i virker som en familie viet oppmerksomhet av Jerry Springers tv-show på 90-tallet, der elendigheten toppes idet politiet arresterer moren og faren, og Vanessa blir nødt til å reise til bestemoren for å bo hos henne. Når hun setter seg i bilen i sitt korte og knallrøde skinnskjørt med en kurv i passasjersetet, på vei mot bestemoren, blir det en sviende illustrasjon på at vi er i en mørk og modernistisk versjon av «Rødhette og ulven» (en referanse allerede stavet ut for oss under de visuelle fortekstene), hvor hva som skal komme er like fornøyelig som det er bekmørkt – i ytterkanten av hva som kunne passere som edgy mainstream-underholdning, men med noen elementer som i dagens klima neppe ville kommet gjennom.

Uansett, Reese Witherspoon får motorstopp underveis og en bil stanser foran henne i veiskulderen for å tilby hjelp. Det er en mann, Bob Wolverton (Kiefer Sutherland) – en ulv i fåreklær, eller nærmere bestemt en psykopatisk seriemorder i blazer. Han forteller henne at det ikke er mulig å fikse bilen og sier at hun kan sitte på med ham til Los Angeles. Hun takker ja, og virker å ha glemt at hun like før har overhørt en nyhetssending om en seriemorder som herjer langs veiene i området. På plass i bilen forteller Wolverton at han er psykolog, og på et vis får han snart Vanessas tillit som åpner opp om egne livsutfordringer. Samtalen beveger seg i en uhyggelig retning når Wolverton forteller at han vil prøve ut en ny metode innenfor psykologi, og herfra går det raskt til det punkt at selv Vanessa forstår at mannen i blazer og briller er en helt annen enn han utgir seg for å være. Men Vanessa har vært i ubehagelige situasjoner før og vet hvordan hun skal handle.

Matthew Bright har åpenbart skrevet og regissert dette som en satire og kommentar mot spesifikke fordommer, om klasse, det amerikanske rettssamfunnet og dets gjennomsyrende fascinasjon for vold. Det er en skarphet og råskap i materialet som ganske sikkert tiltrakk OIiver Stone til produsentlaget, og det er noen dimensjoner av «Freeway» som ikke er veldig langt unna sistnevntes sagnomsuste «Natural Born Killers» som i sin tid satte stor fyr på debatten om vold blandet med film på 90-tallet. Likhetene omfatter definitivt Reese Witherspoon som på linje med Juliette Lewis (NBK) kanaliserer filmens radikale tone og provokatoriske holdning som en tour de force på skjermen. På dette tidspunktet hadde en ung Witherspoon allerede flere filmer under beltet, og særlig vist lovende takter som offer for Mark Wahlberg som psykopatisk stalker i undervurderte «Fear».  Men hva hun demonstrerer i «Freeway» føles som en tilnærmet åpenbaring – og er helt der oppe blant 90-tallets mest iøynefallende gjennombrudd. Den sammensatte Vanessa-figuren, i hvordan den er skrevet og spilt, virker også helt avgjørende for å få publikum på kroken – til å kjenne på følelser av sympati som utfordres av vemmelse i møte hvordan hun faktisk agerer. Nesten like mye som Witherspoon stråler, er det tydelig at Kiefer Sutherland trives og frydes som «ulv» gjennom en sadistisk rollefigur han jo kan virke skapt for.

Matthew Bright har lagt like lite bånd på skuespillernes over-the-top-tilnærminger som til miljøskildringen av den sosiale elendigheten som er bakteppet for det hele. Det er jo også et filmunivers med en realisme som møter et konstruert eventyrkonsept som sikkert kunne vært dratt ut av en uavhengig, undergrunnsbasert tegneserieroman. Alt er egnet til å forvirre og engasjere oss, mens Bright trekker oss inn i en merkverdig road-trip med utgangspunkt i en white trash- og ghetto-uhygge med noen særdeles skarpe streker som utgjør miljøet og figurene i det. Over alt ligger også Danny Elfmanns musikk preget av samme energiske kaos som hva filmen formidler som overordnet er å få oss til å sitte som urolig publikum der latteren ikke kan stenges inne lenge av gangen.