Gjensynet: «Face/Off» (1997)

«Face/Off» er John Woos magnum opus. Det er en film som på 90-tallet smeltet estetiserende og overdreven Hong Kong-action inn i en stjernespekket Hollywood-blockbuster med John Travolta og Nicolas Cage på høyden av karrieren. Og det er helt fantastisk.

Det vestlige publikum uten radar som dekker Hong Kong og dermed ukjent med filmskaperens allerede imponerende meritter, hadde likevel allerede fått en smakebit på hva John Woo kunne berike Hollywood-action med gjennom «Broken Arrow» og «Hard Target». Men det var først med «Face/Off» det eksploderte i møte med et større publikum. Selv var jeg blant de som pr. 1997 nettopp hadde oppdaget HK-action og John Woo, og gikk med høye forventninger og økende puls til billettskranken i håp om å komme inn på begivenheten og 18-årsgrensefilmen «Face/Off», og heldigvis slapp 15-årige meg inn (huh!). Og jeg kan fremdeles lukke øynene for å fremkalle stemningen av å oppleve «Face/Off» i Speilet på Fredrikstad kino premierehelgen den kvelden på 90-tallet.

Det er en spinnvill idé av et plott som ligger til grunn for det hele. Det er et såkalt high concept-format som kanskje bare fungerer om man skrur det til som John Woo gjør. John Travolta er FBI-agenten Sean Archer som opplever å se sin eneste sønn bli skutt og drept av terroristen Castor Troy (Nicolas Cage). Woo gir en rask, men også «karakteristisk-sakte-filmet», presentasjon av det skjebnesvangre øyeblikket i estetiserende innpakning. En tekstplakat sender oss deretter seks år frem i tid, og vi hives inn i et voldsomt actionspor som viser oss det brutale oppgjøret mellom Sean Archer og Castor Troy. Det kan virke som Archer endelig får sin revansj når Castor Troy blir liggende livløs tilbake. Sean Archer reiser hjem til kona og forteller at nå kan de endelig få fred. Han kan trekke seg tilbake, til en normalitet. Endelig kan de finne roen i seg selv og forholdet. Tror de. Det skal vise seg at Castor Troy teknisk sett ikke er død, men holdes i koma, angivelig som «en grønnsak». Når det avsløres at Castor Troy og hans bror, som fortsatt lever, allerede har plassert en stor og aktiv bombe på ukjent sted i Los Angeles, skapes den ville ideen: Sean Archer skal gjennomgå en høyst eksperimentell kirurgisk operasjon som gir ham ansiktet til sin nemesis, Castor Troy, slik at han kan oppsøke den fengslede broren og få informasjon om bombens lokasjon. Archer får forsikringer om at inngrepet er fullt ut reversibelt, og etter merkelig kort betenkningstid takker han ja.

90-tallet var ikke ukjent med såkalt high concept-baserte actionfilmer (flere av de beste med Nicolas Cage i sentrum), men «Face/Off» er om mulig den villeste av de som likevel traff blink (type «midt i»). John Woo er heldigvis lite opptatt av eksposisjon. Vi gis knapt noen forklaring rundt den kirurgiske teknologien som skal muliggjøre det fysiske identitetsskiftet basert på bytte av ansikt. Det eneste vi trenger å vite er at det er mulig, i hvert fall i det fiksjonsuniverset som Woo fra åpningen etablerte med voldsscener der strikken ble tøyd langt om forventninger var realisme. Når vi introduseres for ideen om transformasjonen, og at John Travoltas figur overhodet samtykker, er vi tydelig inneforstått med hvilken ramme filmen har satt for hva som kan skje.

Galskapen spruter ut av Nicolas Cages spinnville opptreden som den karismatisk-ondsinnede terroristen Castor Troy, mens John Travolta (som John Woo allerede hadde jobbet med på «Broken Arrow) har en blanding av stjerneaura og human side sett i tapet av sønnen, som setter de to perfekt mot hverandre. Det er den klassiske rivaliseringen mellom politi- og drapsmann, som er fullstendig karikert og kalkulert av John Woo for å kommunisere enkelt og tydelig med filmens publikum. Det finnes ikke et subtilt sekund i «Face/Off», men trolig heller ikke et sekund som er ladet med bilder som ikke er der av gjennomført estetiske årsaker eller er der av annen grunn enn å skape underholdning og/eller pur cinema. «Face/Off» er klart over to timer, men føles konsis.

Veldig mye handler også om John Travolta og Nicolas Cage. Særlig er det lett å tenke at det er fullstendig match mellom Cages distinkte skuespillerstil eller persona, og John Woos operatiske dramatiseringer som hentet av en tradisjon der alle mulige følelser skal skrus opp og vises på lerretet. Når begge er samtidig i bildet, er det to stjerner som typisk er større enn hva de tar del i. Her kniver de ikke bare om oppmerksomheten med hverandre, men også med hva som foregår rundt dem. Like mye som stjerneduoens over-the-top/se-på-meg-fremføringer, foregår det parallelt et stilførende filmarbeid som fokus også trekkes mot. Woo lar da aldri en film kun handle om skuespill og dialog. Samtidig er det noe grenseløst fascinerende å spotte John Travolta spille Nicolas Cage som prøver å spille John Travolta – og vice versa. Det er i kombinasjon med denne frydefulle lekenheten at Woo selvfølgelig også metter de levende bildene med et poetisk-voldsomt formspråk som nesten bare han gjør, som med karakteristiske slow-motion-sekvenser rundt tunge og blodige actionscener – og hvite duer.

«Face/Off» står kanskje igjen som John Woos hovedverk, i den forstand at hans «greatest hits» fra HK-karrieren er bakt inn i en enda mer storslått (Hollywood)-produksjon der musklene flekses som om han «endelig» har fått tilgang på verdens beste steroider. Det er en hinsides idé av en film, og likeså gjennomføring. Det er kulminasjonen av alt som er godt og galt i John Woos virke.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere liker dette: