«Sleeping with the Enemy», som er direkte oversatt til «I seng med fienden», er kanskje mer en catchy enn beskrivende filmtittel. Men som filmkonsept sklir den sømløst inn i en tradisjon av 1980- og tidlig 90-tallsproduserte thrillere med et spenningssøkende blikk rettet mot ofre for psykopater i dysfunksjonelle seksuelle forhold.
Mel Gibson spiller den styrtrike flyselskapsmogulen og barnefamiliefaren Tom Mullen – bosatt i en penthouseleilighet ved Central Park – som opplever at sønnen blir kidnappet før et løsepengekrav tikker inn (på e-post, faktisk). Han får da oppskriftsmessig beskjed om å ikke kontakte politiet, men hyrer likevel inn et stort FBI-team for å maksimere sjansen for å få tilbake sønnen.
«Fucking Åmål» var på 90-tallet en åpenbaring av en ungdomsfilm; fulladet med sjarm og sitatvennlige replikker (som kanskje var en særlig viktighet den gang) med påfølgende kommersiell kinosuksess, kritikerros, prisdryss og hyllende ord fra selveste Ingmar Bergman.
Mitt første møte med «Skrik» er av de kinoopplevelsene som sitter aller sterkest i. Som 15-åring en varm sommerkveld i 1997 gikk sykkelturen til Fredrikstad kino for en sen «Skrik»-førpremiere, på et tidspunkt jeg egentlig ikke var klar over hva jeg gikk til og med et relativt uutforsket forhold til skrekkfilmsjangeren.
speilet.net 