Gjensynet: «Skrik» (1996)

I den nostalgipregede spalten «Gjensynet» presenteres filmer sett for første gang i de formative årene, på video, tv eller kino — fra sent på 80-tallet til begynnelsen av 2000-tallet, med hovedvekt på 90-tallet. Hvordan vuderes disse filmene ut fra ferske gjensyn? Først ut er, i anledning lanseringen av «Skrik 5», Wes Cravens innflytelsesrike meta-slasher-verk «Skrik» fra 1996!


«Do you like scary movies?»

Wes Craven stiller i spørsmålet til Drew Barrymore gjennom en ikonisk telefonoppringning i åpningssekvensen av «Skrik». Kort tid etter blir filmens største stjerne den maskekledde drapsfiguren, Ghostface, sitt første offer – et grep i tradisjon etter Alfred Hitchcocks «Psycho» for å ryste publikum og sementere en følelse av at alt kan skje. Når som helst og med hvem som helst.

Mitt første møte med «Skrik» er av de kinoopplevelsene som sitter aller sterkest i. Som 15-åring en varm sommerkveld i 1997 gikk sykkelturen til Fredrikstad kino for en sen «Skrik»-førpremiere, på et tidspunkt jeg egentlig ikke var klar over hva jeg gikk til og med et relativt uutforsket forhold til skrekkfilmsjangeren. Selv om filmen allerede hadde vært ute på det amerikanske kinomarkedet et halvt år tidligere (lansert i desember 1996), var dette såvidt før den nettbaserte spredningen av globale filmomtaler gjorde seg gjeldende, noe som faktisk muliggjorde jomfruelige møter selv med popkulturelle fenomener et drøyt halvår på etterskudd. Vel, det som skulle slå mot meg fra kinolerretet den junikvelden i 1997 huskes aller best som et slags overveldende cinematisk møte med en nyskapende kraft av heftighet, lekenhet, sydende underholdningsverdi og et blodbad jeg ikke før hadde opplevd på kino. Det var mange inntrykk som presset på gjennom sykkelturen hjem den litt for sene kvelden, fulladet av adrenalin av den typen kun en kinoopplevelse kan gi.

Tilbake til filmen. Den ikoniserte åpningssekvensen fungerer som en perfeksjonert invitasjon til filmens lekne univers. Wes Craven kaster oss umiddelbart inn i noe som helt åpenlyst er en uhøytidelig lek med publikum like mye som med figurene – på en måte som er ekstremt selvbevisst (med uhemmet parafrasering også fra egen filmografi), etter tidsriktig og postmodernistisk manøver det var uhyre lett å fryde seg i. Men når åpningssekvensen parallelt med dette også er utført og uttrykt til fingerspissene presist på renskåret suspense-vis, har Wes Craven maktet å få publikum på gaffelen, både klare for å bli underholdt og skremt i møte med noe nytt og uforutsigbart skapt over gamle oppskrifter.

Ingrediensene benyttet i Wes Cravens meny for «Skrik» er ikke bare hentet fra filmskaperens egne suksessretter fra tidligere år – det er plukket hemningsløst fra 70- og 80-årenes øvrige indrefileter av skrekk- og mer spesifikt slasherfilmer. At nostalgi har vært en motor for skapelsen av «Skrik» er nok utvilsomt, men det er likefullt noe tydelig fremoverrettet i prosjektet. På et tidspunkt hvor amerikansk skrekkfilm for lengst hadde nådd bunnivået og i realiteten distansert seg fullstendig fra slashertradisjonen, skulle suksessen med «Skrik» bli fullstendig revitaliserende for hele subsjangeren. Og den viktigste aktøren var altså Wes Craven selv, som hadde videreført arven fra filmlandskapet han selv tråkket opp tjue år tidligere, og som på 90-tallet alene ble inspirasjonskilden for en ny sjangerbølge som skyllet inn over Hollywood-studioene mot tusenårsskiftet.

Om «Skrik» helt definitivt er et produkt av 90-tallet like mye som den er en videreføring av sjangerskapelser fra tidligere tiår, har nylige gjensyn bekreftet at den likevel besitter filmatiske kvaliteter som gir den en slags tidløs verdi på et nivå som er farlig nært klassikerne den forholder seg til, deriblant Wes Cravens udødelige «A Nightmare on Elm Street».

Symbiosen av å være ustanselig sjangerrefererende med iboende selvparodiske elementer som et metaverk, og samtidig genuint spennende og tidvis skremmende målt etter rene horrormekanismer, er mesterlig løst og det klareste suksesskriteriet. Riktignok hadde Craven allerede noen år tidligere, i «New Nightmare», leflet med noe av det samme, men uten klar forløsning. Suksessreisen til «Skrik» startet i grunn med den fremadstormende manusforfatteren Kevin Williamson, som hadde utviklet et skrekkfilmmanus som sirkulerte under arbeidstittelen «Scary Movie» (som senere ble brukt som tittel på en parodi-film), som ble kjøpt opp av Weinstein-brødrenes Miramax til utgivelse under Dimension Films-avdelingen som hadde særlig fokus på sjangerfilm og i særdeleshet horror. På dette tidspunktet skal Wes Craven ha jobbet for å realisere andre prosjekter utenfor slashersjangeren, men etter gjentatte forhandlinger endte han til slutt opp med å takke ja til tilbudet om å regissere filmen – da under tittelen «Scream».

Williamsons avgjørende betydning både for «Skrik»-suksessen og den kommende sjangeroppblomstringen føles derfor viktig å understreke. Med genuin kjærlighet og kunnskap om amerikansk skrekkfilm, blant annet som fan av nettopp Wes Craven, blandet med tidsriktig innstilt blikk var han også i stand til å forfatte et verdensbilde på film som fanget en tidsånd og skapte et popkulturelt fenomen. Williamson fulgte opp i eget farvann med manus på «I Know What You Did Last Summer», «The Faculity» og «Skrik»-oppfølgerne bare for å demonstrere hans eierskap til 90-tallets slasher-revitalisering – samtidig som han var med å definere det amerikanske (og dermed globale) 90-tallet popkulturelt også gjennom å skape den populære tv-serien «Dawson’s Creek».

Om Williamson indirekte gjennom «Dawson’s Creek» pumpet et knippe talentfulle skuespillere ut i Hollywood-verden, var castingen av «Skrik» også et sannsynlig suksessmoment. Drew Barrymore var opprinnelig tiltenkt hovedrollen som Sidney Precott, men måtte trekke seg grunnet avtalekonflikt med andre produksjoner og gikk derfor inn i en mindre rolle. Det åpnet veien for en up-and-coming Neve Campbell, da såvidt kjent gjennom tv-serien «Party of Five». Med et relativt begrenset budsjett, ble det hovedsakelig hentet skuespillernavn uten etablert stjernestatus, kanskje foruten Courtney Cox som allerede hadde opplevd et gjennombrudd på tv-skjermen i «Friends». I rollen som tv-reporteren Gale Weathers vokser hun inn i filmen som en sentral bidragsyter, fra umiddelbart å fremstå som en karikert figur begrenset til et satirisk blikk over amerikansk mediedekning av kriminelle hendelser. Slasherfilmer har aldri handlet om sterke skuespillerprestasjoner, men «Skrik» er udiskutabelt godt og balansert castet i hva den forsøker – og lykkes – med å være. Skeet Ulrich, som ganske åpenlyst virker castet i håp om en oppdatert variant av Johnny Depp (som Wes Craven regisserte i ung utgave i «A Nightmare On Elm Street), er effektiv i sin funksjon. Matthew Lillard og David Arquette er tydeligst håndplukket grunnet en komisk timing tilpasset Williamsons manus og visjon for filmens uttrykk.

Plottmessig er «Skrik» fra Williamsons side (veldig løst) inspirert av drapene begått av seriemorderen Danny Rolling som tidlig på 90-tallet forfulgte og drepte unge studenter i Florida. I Williamson og Cravens ultra-fiksjonelle filmuivers sentreres handlingen rundt Sidney Prescott (Neve Campbell). Samtidig som det nærmer seg ettårsdagen for drapet på moren som hun naturlig nok fremdeles sliter med å forholde seg til, begynner nye drap å skje i kretsen rundt henne, og mye tyder på at den aktive seriemorderen har et blikk for henne. Men hvem er figuren ikledd masken inspirert av Edvard Munch-maleriet, her omtalt som Ghostface, og hva er motivet?

«Skrik» klarer altså å manøvrere seg frem som en selvparodisk lek med sjangerkonvensjoner og klisjeer uten at det går utover den faktiske spenningen som er kløktig komponert inn i manus, foredlet av klipp og regi i egnet tempo. Ved å adressere sjangerklisjeene som en aktiv del av historiefortellingen, anvdendes de samme klisjeene på en måte som gir filmen et fortrinn for publikums eventuelle innvendinger. Heller ikke integreringen av den gjentagende mediekritikken som er innveid i historiefortellingen fremstår verken som påklistret eller overskyggende for spenningsdrivet. Snarere virker skildringen av det blodtørstige amerikanske pressekorpset som kretser rundt hjemmene og skolebygget med en treffende perversitet som en velgjort ekstra dimensjon. Kanskje særlig satt opp mot den postmodernistiske visningen av ungdommene som nærmest uanfektet og med ironisk distanse forholder seg med en beslektet kynisme og likegyldighet til alvoret rundt seg. Craven og Williamson balanserer som regel disse ulike elementene på imponerende vis, men alltid med blikket tydeligst rettet mot å være de facto medrivende som skrekkfilm.

I tradisjon med 70- og 80-tallets bedre slasherfilmer, er «Skrik» heller ikke uredd i å sette opp groteske og kreative iscenesetteler av drap på lerretet. Ikke minst leveres et særdeles minneverdig og «fornøyelig» drapsøyeblikk da Rose McGowans rollefigur, Tatum, ender livet heist opp i en elektrisk garasjedør. Filmarbeidet er gjennomgående kompetent og Craven vet å sette opp stemningsfulle sekvenser og enkeltscener med spennende bruk av kameravinkler. I denne sammenheng må det også pekes i retning av fotograf Mark Irwin, som særlig fra det tette samarbeidet med David Cronenberg (som fotograf på bl.a. «The Fly», «Videodrome», «Scanners») har lært å vri frem atmosfæriske og ubehagelige bilder av horror som her kommer Cravens visjon for «Skrik» til gode. Det audiovisuelle bildet fullbyrdes av et effektivt og funksjonelt partitur komponert av den da relativt ukjente Marco Beltrami, vel og merke uten at musikken alene har blitt stående som særlig betydningsfull.

Det er selvfølgelig mulig jeg romantiserer «Skrik» i overkant og har et ukritisk blikk basert på subjektive opplevelser. Det kan være lett å glemme hvor friskt og unikt selve konseptet føltes der og da på 90-tallet. Men gjensyn i moden alder, senest i 2022, overbeviser meg om at Cravens forfriskende mix av postmoderne, satirisk meta-horror og rendyrket slasherfilm står seg omtrent like forfriskende i dag, og de foreløpige besøkstallene etter den ferske kinopremieren på «Skrik 5» (første film i franchisen etter Wes Cravens død av 2015, og derfor uten hans involvering) vitner om lovende levekår både for subsjangeren generelt og «Skrik»-universet spesielt. Samtidig er det enda et vitnesbyrd om storheten i det Wes Craven (og Kevin Williamson) skapte på 90-tallet som fortsetter å inspirere både filmskapere og publikum mer enn 25 år senere.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s