Gjensynet: «I seng med fienden» (1991)

Det er i dyrkelsen av det dirrende ubehaget, og særlig i psykopatmannens jakt på å gjenerobre Laura, at filmen i andre halvdel bygger opp noen genuint intense spenningsscener.

«Sleeping with the Enemy», som er direkte oversatt til «I seng med fienden», er kanskje mer en catchy enn beskrivende filmtittel. Men som filmkonsept sklir den sømløst inn i en tradisjon av 1980- og tidlig 90-tallsproduserte thrillere med et spenningssøkende blikk rettet mot ofre for psykopater i dysfunksjonelle seksuelle forhold.

Når vi i dette tilfellet spoler tilbake til 1991 kan det neppe underdrives betydningen av å få med Julia Roberts i hovedrollen, direkte i kjølvannet av den helt eksepsjonelle suksessen med «Pretty Woman» året i forveien. Om den umiddelbare anmelderresponsen var heller laber i 1991, er det utvilsomt at «Sleeping with the Enemy» kapitaliserte sterkt på Roberts’ stjernestatus som sannsynlig helt avgjørende for dens massive kommersielle suksess.

Det er utenkelig at en film med tilsvarende plott i dag ville vært i nærheten av å kunne oppnå samme suksess, men derimot mer sannsynlig endt opp direkte på en strømmetjeneste til liten oppmerksomhet. Veldig mye var fremdeles veldig annerledes tidlig på 90-tallet, og det er ikke til å komme forbi at «Sleeping with the Enemy» også fremstår noe datert på flere plan.

Selv mener jeg å huske at mitt første besøk med filmen var en sen kveldsvisning på TV3, sannsynligvis tidlig eller nærmere midten av 90-tallet. Det slo meg likevel ved gjensynet at jeg husket forsvinnende lite detaljer og konkrete sekvenser. Kanskje er det et vitnesbyrd om et verk som tross alt er uten evigvarende filmatiske kvaliteter? Ikke dermed sagt at det ikke kan være en veldreid, verdifull eller underholdende sjangerfilm.

De første 15-20 minuttene er særdeles effektive, dog på en enkel måte. Det spares ikke på tiden når forholdet mellom Laura (Julia Roberts) og Martin (Patrick Bergin) avkles som særdeles giftig bak den velskapte og luksuriøse fasaden. Bak lukkede dører i det luksuriøse hjemmet med panoramautsikt over havet, blir hun misbrukt både psykisk og fysisk av en mann utstyrt med mer enn psykopatiske trekk. All denne eksposisjonen gis i nærmest turbofart. En natt bestemmer Laura seg for å iscenesette sin egen drukningsdød etter en båttur, noe hun ser ut til å lykkes med og etablerer et nytt liv med fiktiv identitet i et annet område av landet. Og akkurat idet hun er i ferd med å skyve fortidens traumer noe på avstand og nærmer seg en lykkelig tilværelse, kommer mannen fra fortiden naturligvis på sporet av at hun likevel ikke er død.

Den konkrete telefonoppringningen som er startskuddet for psykopatmannens mistanke om at kona likevel kan være i live og har rømt fra ham, er ett av flere eksempler på lettvinte manusvalg det er vanskelig å forstå fremstod som beste idé for å føre handlingen videre. Ikke bare er «Sleeping with the Enemy» tidvis uoriginal i hvordan den flytter historien fremover, den har noen konkrete handlingspunkter som virkelig rimer dårlig med hva man kan tro på. Disse lettkjøpte dramatiske vendingene var definitivt også et bærende element i regissør Joseh Rubens farlig underholdende 80-tallsthriller, «The Stepfather», også den med en psykopatmann – spilt av Terry O’Quinn – i begivenhetens sentrum. Denne filmen, inkludert figurportretteringen, er langt mer lavmælt, selv om Patrick Bergin helt tydelig tenderer mot det karikerte – dog uten samme karisma som nevnte O’Quinn. Mens «The Stepfather» handlet mye om iscenesettelsen av psykopatien i O’Quinns ofte ekstravagante spill, er «Sleeping with the Enemy» psykologisk siktet mot det hverdagslige i skapelsen av skrekk. I denne settingen er Julia Roberts filmens trumfkort – ikke bare fordi hun trakk publikum til kino grunnet sin nyvunnede stjernestatus, men fordi hun rent faktisk skaper et overraskende troverdig bilde av en sårbar, ung kvinne eksponert for psykisk og fysisk misbruk i et forhold, som spiller ut denne frykten på subtilt vis uten store fakter og utbrudd, der smerten og den indre uroen likevel uttrykkes på tidvis hjerteskjærende måte. Det er gjennom hennes skjebne at «Sleeping with the Enemy» blir merkbart engasjerende.

Filmens kvalitetsmessige ujevnheter er like fullt påfallende. Mellom den intenst fortalte åpningen og frem til like etter midtpartiet, virker filmarbeidet tidvis uinspirert, både i form- og fortellergrep. Omtrent halvveis møter Julia Roberts’ karakter en ny mann i livet – en grenseløst empatisk og forståelsesfull teaterinstruktør som på et tidspunkt tar henne med bak teaterkulissene hvor hun prøver på kostymer mens de danser i en romantisk setting – en sekvens som virker totalt malplassert, som et studioplassert segment for å tilføre et ekko av «Pretty Woman». Det er i dyrkelsen av det dirrende ubehaget, og særlig i psykopatmannens jakt på å gjenerobre Laura, at filmen i andre halvdel bygger opp noen genuint intense spenningsscener, selv om disse følger velprøvde og konvensjonelle mønster. «Sleeping with the Enemy» påberoper seg aldri originalitet og har overhodet ikke den filmatiske styrken og sjangerdefinerende kvaliteten som «Fatal Attraction», men gjør seg heller ikke bort der den vaker i farvannet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s