Gjensynet: «Ransom» (1996)

«Ransom» befinner seg i førersetet av påkostede amerikanske actionthrillere av 90-tallet.

Tittel: Ransom (1996)
Regi: Ron Howard

For ikke veldig lenge siden kom jeg over noen gamle kinobilletter liggende i en slitt lommebok fra rundt ungdomsskolealder. Én av disse billettene stod det «Ransom» på. Men jeg trengte egentlig ikke noen fysisk påminnelse for å huske «Ransom» som en fornøyelig filmopplevelse fra kinosetet en vinterkveld i 1997. Noen år senere fant den også veien inn i VHS-hylla på gutterommet, og siden har jeg tenkt på denne som én av de gjennomført habile amerikanske kinothrillerne fra 90-tallet som jeg nok alltid vil sette pris på. Det var likevel mange år siden jeg hadde sett den inntil den ble funnet og avspilt på en strømmetjeneste i 2022.

Det var en tid jeg kanskje elsket å hate Ron Howard for hans noe identitetsløse og markedstilpassede filmproduksjoner av ofte forutsigbar, middels kvalitet. Men det var noen år etter første møte med «Ransom», og med tiden har jeg nok også modnet – eller bløtnet – og kan igjen setter mer pris på det upretensiøse og solide håndverket i flere av hans filmer. Gjensynet med «Ransom» bekreftet at dette nok står seg som hans fortsatt sterkeste rene sjangerfilm, og blant 90-tallets bedre Hollywood-thrillere.

Mel Gibson spiller den styrtrike flyselskapsmogulen og barnefamiliefaren Tom Mullen – bosatt i en penthouseleilighet ved Central Park – som opplever at sønnen blir kidnappet før et løsepengekrav tikker inn (på e-post, faktisk). Han får da oppskriftsmessig beskjed om å ikke kontakte politiet, men hyrer likevel inn et stort FBI-team for å maksimere sjansen for å få tilbake sønnen. Pengene virker ikke å være et problem, men når en byttehandel går feil, ser han nødt til å endre strategi og iverksetter en dristig plan som snur på «spillet» og vekker sterke reaksjoner.

«Ransom» befinner seg i førersetet av påkostede amerikanske actionthrillere av 90-tallet. Men foruten et relativt engasjerende set-up der sønnen kidnappes utendørs i forbindelse med en vitenskapsmesse, er filmens første halvdel i stor grad preget av en standardisert katt-og-mus-lek som verken kanaliserer sterke følelser eller originalitet. I skjæringspunktet mellom å være en skildring av foreldres desperasjon i møte med virkelighetens verst tenkelige mareritt, og en historiefortelling drevet frem av et plott med veldig klassiske fortellermekanismer, kan «Ransom» lenge virke noe overfladisk og halvveis på vei mot å stagnere. Men akkurat på riktig tidspunkt inntreffer et vendepunkt som høyner den dramatiske verdien betraktelig, og fra det tidspunktet justerer Ron Howard dette til å bli en pulsoppjagende, intens spenningsfilm som spiller kortene sine veldig riktig. I hvert fall helt frem til sluttscenen, som vel ikke lever opp til samme standard.

I sine beste stunder er «Ransom» konstruert som en selvsikker og heftig thriller som er funksjonelt og effektivt fortalt. I andre halvdel trigger historiefortellingen en følelse av at noe dyrbart står på spill, hvor foreldrenes etablerte rådvillhet, sinne og fortvilelse krysses med handlingstråder som fortetter og gjør dramaet enda mer intenst. Mel Gibson er i dette segmentet også på sitt beste, og vi aner allerede da Tom Mullen som en karakter som har iboende sympatiske kvaliteter like mye som han er presentert som kynisk forretningsmann og milliardær som sannsynligvis kan være skyldig i bestikkelser av en fagforeningsleder – for øvrig et subplott som kun delvis fungerer som integrert del av karakterportrettet og hovedhandlingen. Det er nettopp i denne bakgrunnen at motivene delvis finnes. Tom Mullen er en som betaler seg ut av problemer, og som nå må gjøre det én gang til.

Betydningen av dualiteten i Tom Mullen-karakteren som kjær familiefar og hensynsløs kapitalist blir ikke utforsket i nevneverdig grad, men nyanseringen gjør ham mer fengslende og uforutsigbar å følge i møte med ekstremsituasjonen han settes i. Fra åpningssekvensen har vi sett ham bli etablert som en tidligere jagerpilot som bygget opp eget flyselskap fra bunn. Skildringen av ham som handlekraftig person blir sentral og gir troverdighet til valget han på et tidspunkt tar. Hva kan en slik person være i stand til å gjøre i desperasjon når han presses opp i et hjørne?

Gibsons innbitte ansikt blir gjenstand for mange nærbilder i fotoarbeidet til Piotr Sobocinski, som jobbet tett med Krzysztof Kieślowski frem til mesterverket «Rød» i 1994, hvor bildene har en gjennomgående kald og kjølig tone, men samtidig livlig stemning. (Sobocinski døde tragisk nok av hjerteinfarkt noen år senere i 2001, kun 43 år gammel). Kameraets oppmerksomhet er konstant innstilt på å forfølge Mel Gibson, hvor det ikke levnes tvil om at han er stjernen – og på dette tidspunktet i karrieren fungerte som et billettselgende stjerneansikt. Men han fremstår også som et godt valg og løser rollen med en kraftfull tilstedeværelse, parallelt med å inneha en passende kjemi med Rene Russo (som med fordel kunne fått mer å spille på i «konerollen»).

«Ransom» har jevnt over et sterkt ensemble å lene seg på. Mest iøynefallende er Gary Sinise i rollen som korrupt politimann og mesterhjernen bak kidnappingen, i en tolkning som er påfallende lik den omtrent samtidige han hadde i «Snake Eyes» av Brian De Palma og som han løser særdeles godt. Delroy Lindo er også sterk som FBI-hovedetterforskeren, mens Donnie Wahlberg (fremdeles mest kjent for den svært korte rollen i «Den sjette sansen»), Liev Schreiber og ikke minst Lili Taylor gjør sitt beste ut av karakterene som gjennomfører den praktiske bortføringen av milliardærsønnen. Dessverre er ikke skildringen av dynamikken innad blant kidnapperne veldig interessant, og blir stående som underutviklede mellompartier som tilfører lite – som om det egentlig skulle finnes mer å bite i her, bare for at denne tiden ble ofret for å rendyrke et thrillerdrivfokus. Det har man for så vidt lykkes med, og det føles helt riktig at «Ransom» klokker inn på i underkant av 120 minutter.  

Om historien som ligger til grunn for «Ransom» kan minne om handlingsforløpet i ganske mange nyere amerikanske krimbøker om maskuline hovedpersoner plassert i en modernistisk plottstruktur med flere vendinger, er det en interessant fotnote at Ron Howards film i grunn er en remake av en 50-tallsfilm skrevet av Cyril Hume og Richard Maibaum. Howard-adaptasjonen er i sin tur bearbeidet og oppdatert av Richard Price, som i nyere tid har bemerket seg sterkt som manusforfatter på «The Wire» og som skaper av det mesterlige miniserieverket «The Night Of».

Om «Ransom» beveger seg ganske mekanisk gjennom kjente mønstre i første halvdel, er det altså en tilnærmet spektakulær nivåhevelse som gjøres omtrent halvveis. Derfra endres dynamikken, og med hovedpersonens skritt fra forsvar til angrep blir moralske problemstillinger innlemmet. Da blir helheten enda mer engasjerende, mens historien samtidig fokuseres og spenningen øker der mye føles å stå på spill. Helt inn til slutten, men med unntak for de faktisk siste minuttene, er og blir «Ransom» forrykende velgjort på sine premisser.