Phantom of the Paradise (1974)

Phantom of the Paradise er en vanskelig film å anmelde (fordi den er så særegen, og jeg har få referansepunkter). Kronologisk plasserer den seg året etter Sisters og to år før Carrie i Brian De Palmas karriere. Med andre ord midt i en tid hvor De Palma var i ferd med å etablere seg som en betydelig filmskaper. Med Phantom of the Paradise har han laget en av sine mest utfordrende filmer. Den er original, og vekselvis både typisk og atypisk for ham. Filmen er visuelt prangende, for ikke å si glorete, men fullt ut fornøyelig i sin eksperimentelle entusiasme og forfriskende blanding av sjangere.

Phantom of the Paradise låner både fra horror-, fantasy- og musikalsjangeren – i et miljø med overdose av deilig, pompøs glam-rock, og heftig bruk av sterke farger og effekter som gjør at det hele faktisk smaker mer av 80-tallet enn 70-tallet (filmen er produsert i 1974). For øvrig er dette ett av ytterst få tilfeller hvor det 80-tallsaktige faktisk smaker ganske utsøkt. Filmen har holdt seg overraskende bra og unngår å fremstå som totalt latterlig, slik andre musikalfilmer fra 70- og 80-tallet gjerne gjør for ettertiden. Det hjelper selvsagt at manuset har en del ekstremt vittige poenger.

Filmens fantom, hovedkarakteren, er en ung og ukjent musiker ved navn Winslow Leach (William Finley). Winslow er et lysende musikalsk talent, og har akkurat komponert melodi og skrevet tekst til et stort musikalsk verk, bare for å bli lurt av den ondskapsfulle og selvsentrerte produsenten Swan (Paul Williams). Winslow takker ja til det han tror er et redelig samarbeid med Swan, men finner etter hvert ut at han overhodet ikke er med i produsentens storslåtte planer.

En tragisk historie til tross; visuelt er filmen som et storslagent fyrverkeri festet til film. Sjangerblandingen tillater De Palma å være på sitt mest kreative, og resultatet er en energisk film som bobler over av cineastiske krumspring i alle retninger. De Palma skaper en «virkelighet» der absolutt alt er tillatt. Akkurat som alt annet ved filmen, er både William Finley og Paul Williams’ spill «over the top» og vel så det. Ergo gjør de nytte for seg, selv om de drukner i de praktfulle kulissene og musikken. Phantom of the Paradise er et visuelt eventyr, med en tragisk og følsom historie som bakteppe. En kultfilm som bør være til glede for langt flere enn den innerste krets av regissørens tilhengere.

Vurdering: