Zwartboek (2006)

Etter å ha svingt seg rundt i Hollywood siden 80-tallet med høyst vekslende hell, markerer Zwartboek (Black Book) en viktig retur til røttene for den hollandske filmskaperen Paul Verhoeven.

For det var for sitt tidlige arbeid i tulipanens hjemland, på 70-tallet, han først ble lagt merke til for sin filmatiske begavelse og vitalitet. Ikke minst hadde Verhoeven et fruktbart samarbeid med Rutger Hauer, som nådde sitt definitive høydepunkt med krigsdramaet Soldaat van Oranje i 1977. Med som manusforfatter var Gerard Soeteman, og det var allerede under innspillingen av nettopp Soldaat van Oranje at Verhoeven og Soeteman diskuterte alternative handlingsforløp som de ikke fikk plass til, men som altså endte med innspillingen av Zwartboek 20 år senere.

Fundamentalt sett handler Zwartboek om den menneskelige drivkraften som setter inn i krisesituasjoner: Vi strekker oss så langt som mulig, og enda litt lenger, for å overleve. Verhoeven sier selv han hentet inspirasjon til Zwartboek fra å se krigsdokumentarer og holdt bevisst avstand fra å se fiksjonsfilmenes krigsskildringer. Og selv om filmen har et naturlig og realistisk tilsnitt, er det hevet over enhver tvil om at dette først og fremst er en underholdningsfilm. En thriller.

Krigens herjinger blir sett gjennom øynene til en kabaretsyngende og vakker jødisk kvinne fra Nederland, portrettert av hollandske Carice van Houten. Hun ser sin familie og andre familier bli myrdet og nedslaktet av nazister om bord på en båt, men selv slipper hun som eneste overlevende unna den grufulle opplevelsen med livet i behold, dog med et uslettelig grimt minne. Tilbake i trygghet velger hun å alliere seg med en hollandsk motstandsgruppe, og med hjelp av sine kvinnelige fortrinn (hun er vakker) forfører og manipulerer hun en høytstående nazist, og kommer dermed i en stilling hvor hun får sjansen til å infiltrere det nazistiske hovedkvarteret fra innsiden for motstandsbevegelsen.

Den fremste styrken til Zwartboek, ved siden av at det er en velprodusert spenningsfilm, er dens karakterskildringer. Det er ingen dikotomi mellom det gode og onde her, og man er aldri helt sikker på hva de forskjellige personene kan foreta seg. Alle har et grått slør over seg, og svært lite er enten svart eller hvitt.

Zwartboek er som antydet ingen krigsfilm i tradisjonell forstand. Det er dypest sett heller ingen tristesse, selv om historien helt klart omgir seg med tragiske skjebner. Det er selvsagt melankolske partier her, men det dveles ikke med tragediene. Isteden må dette sies å være en thriller som kun bruker krigen som et bakteppe for å fortelle en fengslende, neglebitende historie. I samme ånd som for eksempel John Frankenheimers glemte mesterverk The Train (1964).

Det er imidlertid snakk om en forholdsvis kompleks spenningsfilm. Fokuset hviler på samspillet mellom karakterene, og hele tiden med Ellis i sentrum, hvor Carice van tolker den krevende hovedrollen til fingerspissene fortreffelig. Filmen avhenger av at hun klarer å bringe troverdighet inn i karakteren og fengsle publikum, siden hun så å si befinner seg i sentrum av enhver scene. Men det blir aldri noe problem. Ellis er langt i fra noen statisk karakter, men van Houten mestrer karakterutviklingen til det fulle. Sebastian Koch må også fremheves i rollen som nazioffiseren Muntze som innleder et tett forhold til Ellie. Muntze er i kraft av sin stilling ondskapens ansikt, både for Ellis og oss, men som person lærer vi ham å kjenne som dypt ambivalent. Han fremstår som lettlikelig, ja, nesten varm og omtenksom. I den grad at Ellis’ manipulasjon slår tilbake på henne selv. Hun blendes av personen Muntze, som på ingen måte fremstår som krigens personifiserende ondskap, snarere tvert i mot: Han er selve symbolet på at svært lite i verden, selv under krigens faenskap, er entydig svart/hvitt. Samspillet mellom van Houten og Koch er dynamisk, og blir etter hvert filmens motor.

Zwartboek varer i to og en halv time, men føles aldri så lang. Det er alltid en god attest. Det er samtidig en tydelig påkostet film av uvante europeiske dimensjoner. Men når man ser resultatet, så ser man også at det er vel anvendte penger. Alt er spilt inn på location, med autentisk gjengivelse og imponerende kostymearbeid. Den lettere pompøse bakgrunnsmusikken kler dessuten Verhoevens storslåtte visjon særdeles godt.

Et av høydepunktene fra 2006.

Vurdering: