Den norske tittelen smaker godt på tungen, «Sovevognsmordet» (Compartiment tueurs). Om det samtidig kan høres ut som en Agatha Christie-aktig whodunnit-historie, er det akkurat hva det er. Men jeg var uforberedt på hvor frisk, leken og moderne dette nesten 60 år gamle krimverket faktisk er, som attpåtil er regidebuten til Costa-Gavras («Z»). Spørsmålet som melder seg etter endelig å ha sett filmen er: Hvorfor er ikke denne å anse som en klassiker?
En sovekupé på et tog mellom Marseille og Paris med sengeplass til seks. Fem passasjerer med billett og én blindpassasjer befinner seg i kupeen når toget stanser i den franske hovedstaden, men én går aldri av toget. En av passasjerende, en ung kvinne, er død. Fra politistasjonen kommer en middels engasjert etterforskningsleder spilt av selveste Yves Montand. Ganske snart viser det seg at jobben med å innhente de gjenlevende passasjerene som vitner, eller mulige mistenkte, blir mer utfordrende enn først antatt. Drapsmannen ser nemlig ut til å være et steg foran politiet hele veien når én etter én av vitnene blir likvidert.
Filmens lekne tone etableres fra fortekstene idet tittelen skytes visuelt ut av et pistolløp. Det hele virker som en miks av fransk nybølge/Godard, James Bond og 90-tallets postmodernisme som fra Tarantino. Og derfra presenteres vi for rollegalleriet og skuespillerne med innskutte bilder av hovedpersonene over jazzete musikk før vi lander på togperrongen. Her ser vi Benjamine, spilt av Catherine Allégret, stige om bord på Marseille-Paris-toget for å starte i ny sekretærjobb i hovedstaden. På vei inn i toget kommer hun i kontakt med en yngre mann, Daniel (Jacques Perrin), som hun litt senere på nytt møter i togets trange toalett hvor han gjemmer seg for billettkontrolløren. Benjamine erkjenner at hun dels på grunn av utseende hans – som er uskyldig, ungt og vakkert – overbevises til å hjelpe ham. En stille, blomstrende romantikk mellom disse to blir et slags behagelig sidespor gjennom filmens handling, som også gir et funksjonelt pusterom for det fortettede spenningsdramaet som vokser i intensitet. Mot slutten inntreffer nærmest et eksplosivt sjangerklimaks i et høyere tempo, men alltid akkompagnert av elegante kameraføringer, vinklinger og overganger.
Fire år etter denne debuten skulle Costa-Gavras skrive seg inn i filmhistorien med stor skrift for det politiske thrillerverket «Z», og den greskfødte (men fransk-opererende) filmskaperen skulle siden bli assosiert nettopp med å være en politisk-orientert regissør. Men det føles befriende å rykke tilbake til starten. Det finnes ikke spor av politikk i «Sovevognsmordet», men derimot er sporene tydelige av en energisk filmskaper med øye for å komponere spenning med et innovativt formspråk over et enkelt krimplott. Togsettingen har imidlertid ikke gjort det enkelt for Costa-Gavras som presser kamera inn i trange korridorer på toget, sovekupeen og toalett. Det blir mye bruk av speil for å få mest mulig informasjon ut av bildene, mens kamera også bidrar til den økonomiske historiefortellingen i en konsis, visuell presentasjon av figurene inne i sovevognen.
Det er en actionfylt, etterforskningsbasert thriller som etter hvert iscenesetter drapsskikkelsen på herlig giallo-lignende vis, inkludert svarte skinnhansker (men med skytevåpen fremfor barberblad eller kniv). Costa-Gavras setter opp disse scenene med oppfinnsomhet som både fungerer visuelt/estetisk og spenningsoppbyggende, i den grad at det føles litt bortkastet at han ikke skulle lage flere filmer senere i dette landskapet.
Aller mest imponerende er kanskje skuespillerutvalget. Simone Signoret er praktfull som aldrende stjerneskuespillerinne med hint av gjenværende glamour. Yves Montand viser hvorfor han var av fransk films mest stødige og hardkokte typer. Jacques Perrin har sin særegne karisma og utstrålende naivitet fra ung alder. Michel Piccoli er fremragende som den gjennomsvette, nervøse og uforutsigbare medpassasjeren. Og til slutt er det selvsagt Jean-Louis Trintignant som kaster en glans av mystikk til det hele bare i kraft av sitt særegne ansikt, uttrykk og spillestil.
«Sovevognsmordet» er 90 deilige filmminutter som bruker kamera for hva det er verdt i fortellingen, der Costa-Gavras er filmatisk dansende og lett i steget under et egnet jazzbeat-tempo.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar