Usedvanlig vakker like talentfull. Jennifer Connelly har bergtatt filmpublikum siden hun spillefilmdebuterte bare 14 år gammel i Sergio Leones gangsterepos og ubestridelige mesterverk «Once Upon a Time in America» i 1984. Derfra gikk hun året etter direkte over i samarbeid med en annen italiensk filmkunstner, Dario Argento, som ung hovedrolleinnehaver i sjangerstorverket «Phenomena». Siden ble Connelly i voksen alder en av de mest fremtredende ansiktene og skuespillerne i Hollywood, til Oscar-statuett for «A Beautiful Mind» til sentral deltakelse i fjorårets definitive blockbuster-suksess «Top Gun: Maverick».
Men vi skal her spole en stund tilbake i tid – nærmere bestemt til 1989 da Jennifer Connelly kom fra nevnte «Once Upon a Time in America», «Phenomena» og Jim Hensons eventyr-musikal «Labyrinth» med David Bowie til lille «Etoile». Helt på tampen av 80-tallet og egen «tidlige fase som skuespiller» skulle hun igjen jobbe for en italiensk filmskaper, som denne gang var den mindre meritterte Peter Del Monte, i en film som egentlig virker skreddersydd nettopp for unge Connelly.
Hun spiller Claire som har reist til Budapest for å studere ved en eksklusiv danseskole. Der møter hun Jason (Gary McCleery), en litt eldre newyorker som befinner seg i den ungarske hovedstaden for å assistere en klokkesamlende rik onkel (spilt av Charles Durning), men som møter på og trollbindes av den unge ballettstudenten Claire. Som ung og fremmed i nytt land, hjelper Jason henne i å manøvrere i og forstå seg på hverdagens nye utfordringer. Men etter at de oppdager og stiger inn i et gammelt hus bortgjemt i skogen, og hun på innsiden trekkes forlokkende mot noen store speil som hun danser foran, er det som noe skjer. Det kan virke som det har foregått en speiling som virker inn på identiteten hennes. Herfra ser hun ikke lenger på seg selv som Claire, men tar til seg navnet Natalie Horvath etter en kjent ballerina fra 1800-tallet som døde i en mystisk vognulykke og siden har hatt en hjemsøkende effekt på ballettskolen. Som Natalie oppfører hun seg som fremmedgjort fra fortiden som Claire, og dermed i nåtidens forhold til Jason. Alt som opptar henne er å ta del i en ny oppsetning av Pjotr Tsjajkovskij «Svanesjøen», i hovedrollen.
Det er noen slående likheter her med Darren Aronofskys fremragende «Black Swan». Men der det i sistnevnte moderne mesterverk mer fokuseres på psykologiske effekter av marerittsekvenser mørklagt av stjerneballettverdenes skyggesider, er «Etoile» mer en halvkokt giallo-gotisk øvelse som pirrer med det gåtefulle, men mangler en kraftfull potens. Det er en såkalt saktebrennende film, der hovedpersonens transformasjon likevel skildres noe abrupt. Men å bivåne Connellys mentale og emosjonelle bane fra det uskyldige til det bekmørke, føles likevel som en attraksjon. Det er med klarhet og forførende eleganse at Connelly skifter mellom ulike fasetter, der hun eier hver scene og filmen. Dessverre er Gary McCleery som motspiller forferdelig langt unna samme nivå, og hans amatøraktige og anspente opptreden, inkludert et kjemiløst samspill med Connelly, forkludrer mye av filmens etterlatte inntrykk.
«Etoile» handler kanskje ikke om veldig mye, men foruten Connellys magnetiske tilstedeværelse, finnes også mye vakkerhet i omgivelsene og scenografien fra ballettens estetiske verden. I fraværet av plott, er det stemningsbildene tiden og bildene fylles av. Fra åpningsbildet kommer smaken av noe drømmeaktig, i musikken og bildene av Jennifer Connellys eleganse idet hun kommer ut av en drosje drapert i uskyldhetens hvithet. Atmosfærisk henfaller man til gjentagende drømmende tablåer hvor Connelly iscenesettes som personifisering av det vakre krysset med det mystiske. Ganske raskt utfylles det av allerede assosiasjoner til Dario Argentos univers, og kanskje særlig «Suspiria» (men også «Inferno» og «Opera»), samtidig som Del Montes film er betydelig mer avmålt og aldri eksploderer i vold eller blod som ved Argento.
Til slutt er det lettere å hente ut fine stillbilder fra «Etoile» enn å huske den som en stor og pustberøvende filmopplevelse – noe man med letthet kan forestille seg at den kunne ha vært. Filmen er forførende og tiltalende å være i, men også uperfekt og stedvis amatørmessig som særlig feiler på oppløpssiden. Jennifer Connelly derimot, er hele tiden praktfull.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar