«Moving» (1993) – lys, regn og en barndom i oppløsning

I Shinji Sōmais Moving ser vi et barn møte verden idet den faller fra hverandre – i stillhet, i lys, i regn. Resultatet er en film like stillferdig som den er emosjonelt voldsom.

Det finnes filmer der regnet faller uten å forklare seg. Det begynner bare – først over én person, så over hele verden. I Shinji Sōmais Moving er værskiftene først og fremst bilder på hovedpersonens følelsesliv, ikke ulikt hans tidligere Typhoon Club. Under skyene står her en ung jente, både som representant for den universelle barndommen og som følelsens ytterste sensor.

I det ytre handler Moving om en skilsmisse. En jente, Renko, står midt mellom moren og faren som går hver sin vei. Men filmen handler i virkeligheten mindre om konflikten, og mer om det uoversettbare. Det handler om hvordan sorg, sinne, usikkerhet og forvirring setter seg i en ung kropp.

I lange tagninger og åpne rom lar Sōmai karakterene bevege seg mer enn de snakker. Og når de først snakker, særlig Renko, gjør hun det med et språk som nesten virker for voksent. Men for Sōmai, som aldri bare har søkt seg mot ren realisme, er det et av flere tilsiktede, stiliserte grep. Renko blir en slags representasjon for et barn som bærer på for mye, for tidlig – og som derfor snakker med en stemme som ikke lenger helt tilhører barndommen. Hun får, mot sin vilje, rollen som den voksne blant voksne som ikke evner å være det selv.

På den måten trer filmen inn i en antatt særstilling i japansk film på 90-tallet, da det meste ellers syntes preget av enten sjangerestetikk eller sosialt stilisert realisme. Moving er noe annet. Filmen beveger seg i landskapet mellom poesi og presisjon, og viderefører Sōmais livslange interesse for ungdom i overgang – fra Sailor Suit and Machine Gun til Typhoon Club. Men der Typhoon Club lar kollektivets kaos og oppløsning komme til uttrykk i et stadig mer ekspansivt filmspråk, er Moving mer innadvendt og sanselig forfinet. Følelsene strømmer ikke nødvendigvis ut, men filtreres gjennom kropp, blikk og bevegelse.

Det er flere bilder som kommer med poesiens kraft. Når en bamse faller i sakte film og glipper i farens hender før den triller ned en trapp. Eller en motorsykkeltur mellom far og datter, gjennom sommerlys og vind, uten ett ord. I en påfølgende scene sier faren til moren at han kjente varmen fra datteren bak seg i det øyeblikket, og at det var alt som betydde noe. Men filmen har allerede formidlet det til oss – gjennom kroppene, fargene og lyset. Altså, med det rene filmspråket.

Mot slutten løftes filmen inn i noe mer mytisk og overjordisk. Brannens varme og skygger er fanget foran kamera på måter som gir assosiasjoner til Terrence Malicks Days of Heaven – ikke bare i det visuelle, men i følelsen av en verden som faller sammen i skjønnhet.

Moving har en slående visuell gjennomføringskraft, ofte i det tilbakeholdne. Fargene er mettet av tidens egen tekstur fra 90-årene. Den gylne valøren som dominerer mange av interiørscenene, særlig i hjemmet og i klasseromsscenene, skaper nostalgi og emosjonell varme i kontrast til den kjølige avstanden mellom foreldrene. Kamera viker sjelden fra Renko, men følger henne ikke med invaderende nærhet. Ellers tilfører Somai dybde og resonans til bildene i hvordan han iscenesetter bevegelser i rom. Det kan være at karakterene plasseres på ulike plan, eller at han lar scener få utfolde seg i lange tagninger der forgrunn og bakgrunn spiller mot hverandre. På den måten blir relasjoner, avstander og spenninger også uttrykt visuelt.

Et sentralt, dramatisk vendepunkt inntreffer for eksempel nær midtveis, og formidles til oss med visuell filmkunst fremfor ord. Vi ser Renko på vei hjem fra skolen med en annen jente, før det plutselig (og fullstendig «urealistisk») begynner å regne over henne – mens regnet venter et sekund med å falle over de andre i samme gate. Det er et plutselig regnskyll brukt som en psykologisk metafor, noe som bringer oss rett tilbake til Sōmais tidligere Typhoon Club, der uværet var en slags oversanselig størrelse.

At Moving avsluttes med ild er like kraftfullt som det er uventet. Ikke fordi vi ikke så det komme, men fordi filmen hele veien har bygget opp til noe som må ut. Ildens flammer blir ikke bare en destruktiv kraft, men et bilde på indre opprør, på det som ikke lenger kan holdes inne. Og til slutt blir Moving en av de mest dyptgripende og lavmælte filmene om barndommens oppløsning som finnes.