Gjennom serien «Cannes i Speilet» arrangerer Speilet en personlig festival bestående av 16 filmer som alle har deltatt i hovedkonkurransen i Cannes Film Festival. Filmene sees fortløpende gjennom april og omtales ukentlig før festivalen avsluttes med en egen prisutdeling 1. mai.

Les mer om konseptet og hele programmet her.

Les rapport for første festivaluke her.

---

Etter at første uke var forbausende tematisk samstemt, har jeg i mindre grad gått inn i andre uke med blikk for paralleller og overlappende elementer. Selv om jeg ser at de, til en viss grad, også vokser frem her. I denne artikkelen gis en kort presentasjon og personlig vurdering av de fire neste filmene som ble sett i Cannes i Speilet-programmet.

The Railroad Man / Il Ferroviere (1956)

Andre festivaluke åpnet med The Railroad Man, en film som viderefører etterklangene av italiensk neorealisme inn i en mer moden etterkrigsvirkelighet der familien fortsatt er dramaets sentrum.

Gjennom skildringen av en jernbanearbeider og hans familie tegnes et lavmælt bilde av en hverdag preget av økonomisk press og gradvis emosjonell slitasje. Særlig barnets perspektiv fungerer som en stille inngang til historien. Et fordelaktig slektskap med Vittorio De Sica kjennes i form og perspektiv. Konfliktene observeres mer enn de dramatiseres, og mye av filmens styrke ligger i tilbakeholdenheten.

Pietro Germi spiller selv hovedrollen med nøktern og troverdig tilstedeværelse som holder filmen unna melodramaet den lett kunne ha falt inn i. Derfor oppstår en human og ettertenksom film og åpning på en ny festivalfilm, i et verk som etablerer familien som sosial grunnstruktur før de neste filmene begynner å utfordre nettopp slike rammer.

Wake in Fright (1971)

Wow. Med Wake in Fright skjer et markant skifte i tone. Til det røffe. Brutale. For i motsetning til The Railroad Man som opererer innenfor en relativt stabil sosial virkelighet, beveger Ted Kotcheffs australske film seg inn i et landskap hvor alle strukturer gradvis bryter sammen.

Historien om en lærer som strandes i en isolert australsk småby utvikler seg her til en intens skildring av sosial oppløsning, maskulint gruppepress og eksistensiell desorientering. Filmen oppleves nesten fysisk i sin virkning, ja, som en langsom nedbrytning av kontroll, orientering og distanse. Men filmatisk/fotografisk er det slående.

Den kompromissløse realismen i miljøskildringen gjør det samtidig sterkt ubehagelig og fascinerende. Og som andre film i ukens program blir det en eksepsjonell kontrast.

The Go-Between (1971)

The Go-Between flytter perspektivet til noe helt annet, nemlig til det britiske klassesystemets elegante og tilsynelatende kontrollerte overflate – og muligens festivalens hittil aller sterkeste filmopplevelse?

Joseph Loseys filmatisering av Harold Pinters manus utvikler seg langsomt og presist til en stille tragedie om klasse, begjær og tap av uskyld. Produksjonsdesign, foto og Michel Legrands musikk peker elegant i samme retning. Alt fremstår vakkert og kontrollert, men også med en dirrende uro som hele kontinuerlig pirker under overflaten.

Selv innenfor en fortellingstype jeg ikke alltid er spesielt disponert for – britiske overklassemiljøer og tilbakeholdne kjærlighetstragedier – virker The Go-Between særlig godt med tydelig menneskelig nerve og formell eleganse som gjør sterkt inntrykk. Etter to festivaluker, er dette den foreløpig sterkeste?

At filmen mottok Gullpalmen i det svimlende sterke konkurranseprogrammet av 1971, det sier det meste.

The Firemen’s Ball / Hoří, má panenko (1967)

Ukens siste film flytter meg fra klassesystemets diskrete tragedie til et langt mer jordnært kollektivt rom, det vil si en bygdefest der alt går litt galt – og etter hvert ganske mye galt.

The Firemen’s Ball slår fra seg som en løs samling småepisoder der loddsalget kollapser, skjønnhetskonkurransen blir smertefullt ukomfortabel og arrangørene mister kontrollen over sitt eget arrangement. Samtidig ligger filmens styrke nettopp i den tilsynelatende beskjedne strukturen.

Skjønnhetskonkurransen blir bortimot som en konsentrert versjon av hele filmens blikk på fellesskapet. Det er komisk, litt vondt og urovekkende presist. Ansiktene som Miloš Forman befolker filmen med skaper en særegen dokumentarisk nærhet, som om menneskene er hentet direkte fra virkeligheten (noe de vel også er).

Og etter tre filmer om familie, sosial oppløsning og klassestrukturer gir Formans satire et skrått og samtidig varmt blikk på fellesskapet sett nedenfra. En fin avslutning.

Oppsummering andre uke

Den andre festivaluken ble i større grad enn den første preget av fellesskap som ramme eller risiko i ulike settinger. Enten det er familien, småbyen, klassesystem eller lokalsamfunn med kraft til å forme eller begrense menneskenes muligheter. For i motsetning til uke 1 med påfallende mange filmer som tematiserte og skildret individer i utfordrende møter med spesifikke historiske institusjoner, har kvadruppelen i uke 2 siktet innstilt mer mot hverdagslivsutfordringer, riktignok i svært ulike situasjoner.

En enda mer markert fellesnevner er heldigvis filmenes høye kunstneriske kvalitet. Det er til å forstå at alle disse filmene har deltatt i hovedkonkurransen i Cannes. At The Go-Between faktisk vant Gullpalmen i 1971 på bekostning av mesterverk som Death in Venice av Luchino Visconti, Walkabout av Nicholas Roeg og Murmur of the Heart av Louis Malle, er kanskje litt for meget. Men det sier mer om det usannsynlige høye nivået i 1971-årgangen (som Wake in Fright også var en del av).

For Cannes i Speilet leverer. Igjen.