Dog Day Afternoon (1975)

I 1975, da filmen ble spilt inn, var Al Pacino allerede rukket å bli en superstjerne. Ikke minst takket være de to første Gudfaren-filmene, men også gjennom hovedrollen i den meget gode politifilmen Serpico av Sidney Lumet. I Dog Day Afternoon gjenopptok han samarbeidet med Lumet, og resultatet ble tidenes beste gisselfilm. Pacino sitt rollevalg, i lys av sin stjernestatus, er også modig. Uten at jeg vil avsløre hvorfor.

Filmen åpner med en bildemontasje fra New York en het ettermiddag (filmen er i Norge også kjent under nettopp tittelen Het ettermiddag). Så klippes det over til Al Pacino som klyver ut av en bil. Der og da begynner handlingen.

Én dag. Én lokasjon. Én het ettermiddag.

Historien er basert på en virkelig hendelse; et bankran i New York i 1972 hvor en ung mann ved navn Sonny Wortzik (i filmen portrettert av Al Pacino) og hans venn Sal (herlig spilt av legendariske John Cazale som du kan se på bildet nedenfor) foretar et heller mislykket bankran, og ender opp med å holde de ansatte som gisler, mens banken etter hvert blir omringet av politi, media og sivile tilskuere i hopetall. Det utarter seg nærmest til et sirkus, hvor Sonny blir hyllet som en rockestjerne av menneskemassene, og politiet på sin side sliter med å kontrollere og holde de nysgjerrige og engasjerte tilskuerne – og ikke minst media – på avstand.

Det er flere ting som gjør at Dog Day Afternoon stikker seg ut i mengden og ikke føles utdatert, snarere tvert i mot. Viktigst er kanskje Al Pacino som virkelig får frem Sonny-karakterens kompleksitet. Det gjør personen Sonny usedvanlig interessant. Hans motiver og personlighet er ikke slik man først tror. Det er hovedsaklig når en tredjeperson, et viktig menneske i Sonnys liv, trer inn i handlingen, at ny og avdekkende informasjon kommer frem om Sonny; både hans motiver og verdier som menneske blir sett i nytt lys. Ikke bare av oss som tilskuere, men også de karakterene som må forholde seg til Sonny i filmen. Her er Al Pacino sin innsats ubeskrivelig, og jeg vil anbefale en titt på DVDens ekstramateriale hvor Sidney Lumet blant annet snakker om Pacinos prestasjon under den følelsesladde telefonsamtalen omtrent midtveis i filmen.

I en annen uforglemmelig scene, får vi se en annen side av Sonny; idet han løper frem og tilbake utenfor banken mens han gestikulerer og roper Attica! Attica! – oppildnet av jubelen fra folket som har strømmet til. Han fremstår som en anti-helt og tar nytte av situasjonen da han oppdager sin uvante maktstatus midt i begivenhetens sentrum. Han blir en annen person enn den han er til vanlig. For å forstå reaksjonene rundt denne scenen, må man samtidig forstå den samfunnsmessige konteksten; Attica henspeiler på et fengslesopprør året i forveien hvor politiet tok livet av mange uskyldige mennesker og hadde derfor i denne tiden ingen dyp tillit i folket.

Sidney Lumet skal selvfølgelig også ha sin del av æren for at dette er blitt en så detaljrik, men likevel distinkt film. Den er både samfunnskritisk, vittig og underholdende. Lumet har dessuten klart å utnytte det ene stedet hvor filmen primært foregår (inne i banken) til det maksimale, nesten like enestående som han gjorde i sitt første mesterverk, 12 Angry Men. Med utgangspunkt i et smart manus, har han åpenbart klart å instruere sine skuespillere til å yte det lille ekstra, slik at man faktisk glemmer at det meste av handlingen foregår innenfor fire vegger.

Mange har latt seg inspirere av Dog Day Afternoon. Men Sidney Lumets film er fremdeles den beste ransfilmen som er gjort.

Vurdering: