Repulsion (1965)

Repulsion er Roman Polanskis andre spillefilm og hans første engelskspråklige. Det er også den første filmen i det man kan kalle en trilogi med handling i en leilighet. Rosemary’s Baby og Le Locataire er naturligvis de to andre.

I hovedrollen møter vi Catherine Deneuve som Carol, en negledesigner som bor sammen med sin eldre søster Helen i London. Carol er den uskyldige og jomfruelige med lite til overs for sin søsters stønnende aktivitet sammen med en gift mann i naborommet på sen kveldstid. Når Helen og hennes elsker drar på ferie, får imidlertid Carol rikelig med tid til å utforske sitt indre. Det ender med at hun til slutt blir fanget i sine egne hallusinasjoner, og konfronteres med sine største frykter.

Repulsion er en psykologisk thriller med Polanski i sitt ess. Med sitt særegne surrealistiske filmspråk skaper han en ekkel og klam atmosfære, der leiligheten blir en like viktig stemningsskapende karakter som Carol. Deneuves forskrekkelse som en person i mentalt sammenbrudd virker totalt autentisk, noe som også kan ha sin naturlige forklaring i at Polanski angivelig trakasserte den franske skuespillerinnen under hele innspillingen for å true frem en ektefølt galskap. Han lyktes.

Filmen er ikke bare surrealistisk. Polanski bruker, slik han har for vane å gjøre, god tid innledningsvis til å bygge opp karakterene og relasjonene. Filmens første del er utelukkende realistisk med flere flotte scener fra ulike London-locations. Det er først den siste halvtimen surrealismen tar over for å bringe historien fremover. Da befinner vi oss inne i leiligheten, eller kanskje mer beskrivende; inne i Carols hode.

Mange vil oppfatte Repulsion som unødig langsom. Det er forståelig, men den tålmodige seer vil belønnes — og etter å ha sett filmen ferdig er det vanskelig å se hvordan Polanski kunne gjort det annerledes, uten samtidig å frata filmen visse kvaliteter. Men foruten sin dvelende fasong, er ikke Repulsion noen spesielt krevende film. Polanski er ingen stor tilhenger av metaforer eller andre skjulte meninger, og er her mer opptatt av å få oss i en forstyrret stemning med en distinkt visuell regi.

Det er heller ikke mangelvare på sjokkerende, effektive scener etter horrorsjangerens konvensjoner. Selv om det for det meste er den gyselige og klaustrofobiske stemningen som råder, utagerer det etter hvert også voldelig. Men det er hovedkarakterens transformasjon som skremmer absolutt mest. Og her hviler filmen på Catherine Deneuve, som hvis det var tvil byr på en imponerende tolkning av karakteren Carol.

Vurdering: