«Blonde» maler myten i et mareritt

«Blonde» er kompromissløs på alle nivåer. Et maraton av elendighet i nesten tre timer, som slår løs på hovedfiguren og publikum med harde slag, uten særlige lyspunkter.

De siste årene har vi sett flere eksempler der filmskapere har tilnærmet seg ikoniske og mytiske figurer fra populærkulturen og medievirkelighetens forrige århundre, utstyrt med et subjektivt og kunstnerisk blikk – med ditto forhøyet ambisjonsnivå styrt mot å skape særegne portretter som beveger seg langt forbi den konvensjonelle biografiske beretningen, som tradisjonelt har vært den anvendte metoden for å fortelle en historie om en kjent historisk personlighet på film. Men som i «Jackie» og «Spencer» om henholdsvis Jacqueline Kennedy og prinsesse Diana, begge i regi av Pablo Larrain, griper Andrew Dominik tak i det episodiske og høyst subjektive i en alternativ tilnærming til en allerede veldokumentert historisk skikkelse. I dette tilfellet filmstjernen og sexsymbolet Marilyn Monroe – i et liv gjennomsyret av tragedie, med glimt av stjernedyrkende status som kamuflasje for et vedvarende dysfunksjonelt liv i skyggen av Hollywoods lyskastere.

«Blonde» er og blir diskutert for hvordan den beveger seg bak mytologien – eller om hvordan den graver fram skjelettet av et faktisk levd liv og «pynter» det med ideer som dels er dikteriske eller spekulative spinn på hva som kan ha vært (filmen er basert på en bok av Joyce Carol Oates). Som konsept er selve materialet, «fiksjonsbiografien», ikke uproblematisk, noe den umiddelbare responsen i møte med «Blonde» definitivt har vitnet om. Særlig fordi filmens jeg-fortellende perspektiv kan ses som et pek på at dette er den egentlige historien om og av Norma Jean/Marilyon Monroe – selv om det jo er åpenbart at det ikke er tilfelle (eller overhodet mulig). Filmens dilemmaer er imidlertid umulig ikke å forholde seg til. Det samme er selve filmskapelsen: Den usedvanlig ambisjonsrike, dristige og kraftfulle visjonen som Andrew Dominik setter ut i livet.

«Blonde» er kompromissløs på alle nivåer. Et maraton av elendighet i nesten tre timer, som slår løs på hovedfiguren og publikum med harde slag, uten særlige lyspunkter. Tidslinjen er flytende i det som er en nådeløs lidelsereise. Om ei jente som i barndommen utsettes for psykisk og fysisk mishandling av en alvorlig psykisk syk mor. Åpningen som gir sterke glimt av helt grusomme traumatiske opplevelser, er skrekkelig å føle på, men setter også en umiddelbar filmatisk standard med (bokstavelig talt) flammende kvaliteter i en voldsom visuell presentasjon. Fraværet av en far gjøres også tidlig til et sentralt tema, og fungerer som en underliggende dimensjon for en livsbane som utnyttes nettopp av det mannlige kjønn på det mest toksiske. Særlig innenfor den kyniske og kåte Los Angeles-styrte filmbransjen der Marilyn Monroe ble formet som sexsymbol av en skuespillerstjerne. Men filmen handler altså ikke egentlig om skapelsen av symbolet eller stjernen Marilyn Monroe, men i større grad om hvordan hun i prosessen egentlig skriker etter en kjærlighet og trygghet som hun ikke finner noe sted – og aller minst i Hollywood. Det Andrew Dominik så egenrådig og ukonvensjonelt skildrer er en håpløs jakt egen identitet og egen far, som om det var én side av samme sak, i håp om at det skal gi nødvendige svar og trygghet for å rydde opp i livets kaos. Men vi vet også at hun aldri skal finne veien frem til en forløsning. At dette bare går én vei. Og Andrew Dominik borer med voldsom kraft ned i dette dypet, gjennom et misogynisk 1950-talls-Hollywood, der alle forventninger og spilleregler lages av menn med makt og sviktende moral. Til slutt befinner vi oss i en vrangside av et samfunn som minner mye om marerittforestillingene som David Lynch tidligere har servert oss fra samme geografiske område. Det er assosiasjoner som forsterkes like mye i visuelle stilgrep som i musikken, skapt av Nick Cave og Warren Ellis, som ikke er uten ekko fra Angel Badalementis bidrag til enkelte Lynch-filmer som Dominik med «Blonde» helt åpenlyst er i samme marerittunivers som.

På den ene siden er «Blonde» dominert av Dominiks slående kunstneriske prosjekt, der overdrivelser kontinuerlig gjentas som virkemiddel, samt den småradikale vekslingen mellom formater og fargebruk. Fotograf Chayse Irvin har gjennom det også fått en boltreplass som utnyttes til det fulle, og som garantert vil koble ham på spennende filmprosjekter i tiden som kommer. Men på den andre siden er «Blonde» like opplagt en tour de force for Ana de Armas, hvis portrett av dualiteten i Marilyn som filmstjerne og Norma Jean som mennesket bak myten er et mektig skue. Som Marilyn er hun objektet som andre fyller med egen glede, men der vi ser egen tomhet føre henne inn i en spiral av bunnløs eksistensiell ulykke. Hun vises som et offer, for alltid ødelagt av ekstreme traumer, og Ana de Armas forsvinner med hele seg inn i denne rollen. Hun er fullstendig troverdig og med ualminnelig styrke i en rå kanalisering av ensomhet, håpløshet, frykt og sårbarhet. Særlig god er også Adrian Brody i en sjelfull rolletolkning som den berømte og anerkjente «dramatikeren», i virkeligheten hennes tredje og siste ektemann, Arthur Miller. Kanskje filmens eneste mannlige figur med snev av sympatiske trekk.

«Blonde» er et produkt av en kunstnerisk, subjektiv tolkning. Det handler ikke om å portrettere en sannhet, men å mikse utsidens blikk på en persona med et antatt jeg-perspektiv som ettertiden umulig kan verifisere, men der blandingen blir noe virkelig ugjenkjennelig og uforlignelig.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s