Nattfilm: «The Sadness» (2021)

I spalten «Nattfilm» omtales filmer som typisk ses, vel, om natten og ikke nødvendigvis sikter seg inn mot et bredt publikum. Et særlig fokus er på kult- og sjangerfilm med hovedvekt på horror eller annen filmøvelse med en viss dristighet eller iboende djervhet.

Et ungt par i den taiwanske hovedstaden har en triviell liten krangel i leiligheten før de setter seg på scooteren på vei gjennom byen mot jobb. Det er et stopp ved en kafé som setter helvete i gang: En eldre går plutselig løs på en servitør, og det oppstår en bisarr kjedereaksjon av sadistiske voldshandlinger som spres fra person til person i løpet av få sekunder. Et virus er løpsk i Tapei – et virus som infiserer innbyggerne i rekordfart til å bli sadistiske maskiner med ustoppelig lyst til å forgripe seg på nærmeste kropp. Kan de to hovedpersonene slippe unna med livet i behold?

Taiwanske «The Sadness» vekket mange og sterke reaksjoner da den turnerte på den internasjonale festivalscenen gjennom 2021, men det var først i 2022 den fikk fysisk formatlansering – naturligvis uten å være en kandidat for ordinære kinovisninger i forkant. For dette er virkelig et filmverk langt, langt forbi allfarvei. Bak står den spillefilmdebuterende canadieren Rob Jabbaz med base i Taiwan, og han kunne knapt markert seg tydeligere enn dette i sitt første forsøk.

Premisset er like enkelt som det er skremmende gjenkjennelig. Det såkalte «Alvin»-viruset herjer i verden, en slags influensalignende infeksjon. Høres det kjent ut? Mens den taiwanske regjeringen nekter å innføre inngripende tiltak for å begrense virusspredningen som foregår i skremmende høy hastighet, har også majoriteten av befolkningen et avslappet forhold til virusets eksistens og medias overdimensjonerte nyhetsdekning av det som oppfattes som en vanlige influensasykdom. Høres det også kjent ut? Samtidig finnes minoriteter i samfunnet som forsøker å uttrykke bekymring – en bekymring om virusets potensial til å skape virkelig alvorlig sykdom ved mutasjoner.

«The Sadness» ble utviklet og innspilt i løpet av 2020, parallelt med pandemien som en totaloverskyggende verdensbegivenhet, og inkorporerer altså i oppbygningen gjenkjennelig elementer som mistro og likegyldighet i møte med vitenskapelig funderte predikasjoner. Mens forskere advarer mot farene som kan komme, forblir det en del av hverdagens normale bakgrunnstøy som siles bort av massene som vil leve sine vanlige liv. Alt inntil virusmutasjonens skrekkelige effekter faktisk viser seg – og derfra skaper Jabbaz altså en ultrablodig og grafisk-frastøtende slasher/zombie/body horror/actionfilm-miks sprunget ut av en pandemivirkelighet skrudd opp i et mutasjonshelvete som heldigvis er langt unna virkelighetens erfaringer.

Teknisk sett er ikke «The Sadness» en zombiefilm, men mekanismene er de samme, inkludert en tydelig innlemmelse av samfunnskommenterende lag i historiefortellingen. Her tematiseres naturligvis statlig håndtering av et virusutbrudd og et splittet samfunn før og under en krise. Men det foregår samtidig en adressering av noe enda mer allment – som i en tidlig scene der en ung jente føler på en uønsket tilnærming fra en eldre mann på t-banen. I denne settingen er det en sjelden subtilitet i en observasjon av et virkelighetsnært øyeblikk, noe halvparten av verdens befolkning nok kan gjenkjenne som en reell, ubehagelig hverdagssituasjon. Det som illustreres her er at strømninger av seksualisert vold eller adferd allerede eksisterer rundt oss, nærmest som noe selvsagt eller akseptert innenfor visse rammer, uten at det adresseres med alvor før det brettes direkte ut i alles synsfelt eller påfører oss noe fysisk.

Ovennevnte t-banevogn-sekvens er filmens isolerte høydepunkt; en scene som styres mot følelser av ubehag og bygges på en nerve av et realistisk scenario i form av noe som kan minne om et forferdelig, tilfeldig terrorangrep med en knivstikkende mann i en tettpakket t-banevogn. Gradvis tiltar imidlertid intensiteten og klimakset gir seg ikke før det fører mot et blodbad-crescendo av uante dimensjoner. Det utvikles til en over-the-top splatterfilm-tagning som med overdrivelser påkaller ekkelhet og ubehag som kan grense til det komiske, men det er et uttrykk som insisterer på et alvor. Det er gjennomgående for filmen; trass de tegneserieaktige-elementene og ekstreme overdrivelsene, lykkes «The Sadness» også i å fremstå som tilstrekkelig semi-troverdig innenfor rammene den setter. Kanskje er vår egen nærhet til en pandemisk virkelighet en nøkkelfaktor, og kanskje ville ikke «The Sadness» heller fungert like sterkt om covid-19-viruset ikke hadde eksistert for oss, eller om filmen overhodet ville blitt lagd.

«The Sadness» kommer raskt til poenget – og til volden. Den ekstreme, foruroligende, blodige og perverse volden. Det er hud som skrapes av ansikter, mennesker som kastes av tak og blir påkjørt av biler, grufulle voldtekter og orgier, ansikter og kroppsdeler som knuses. Og barn slipper ikke unna volden, selv ikke de aller minste. Det er et virus som gjør de smittede til sadister og slaver for egne fordervede, voldelige og seksuelle instinkter og lyst fra dypt inne i eget mørke. I denne verdenen, satt til Tapei, følger vi altså et ungt par som kommer bort fra hverandre under utbruddets blodskyllende klimaks, og som gjennom det resterende av filmen må håndtere trusselen hver for seg mens de forsøker å overleve og gjenfinne hverandre.

«The Sadness» beveger seg i retninger det er umulig å forestille seg, selv når man på et tidlig tidspunkt innser filmens iboende galskap og uforutsigbarhet. I motsetning til søkoreanske «Train to Busan», som mange fra vestlig perspektiv nok vil sammenligne «The Sadness» med for sitt sørøstasiatiske opphav drevet av et grafisk-voldelig zombie-skildring, er denne mindre plottdreven og betydelig mer ekstrem. Denne beveger seg nærmest punktvis fra sekvens til sekvens, i groteske iscenesettelser som kniver innbyrdes i å være av det mest frastøtende du har sett. Samtidig er det vanskelig å se bort eller ikke å bli imponert, dels fordi spesialeffektene overbeviser og dels fordi den visuelle filmformidlingen er så kraftfull. I all sin grusomhet er «The Sadness» en vakker film, der heller ikke den digitale looken blir en forstyrrende, billig distraksjon for øyet.

Jabbaz tilbyr få eller ingen pauser fra den ustanselige strømmen av blodskyllende sekvenser med perverse og bestialske zombie-lignende overgrep. I det bildet er det imponerende hvordan man har lykkes i å få den spinkle historiefortellingen til å fungere såpass godt. I skildringen av kaoset som oppstår, er historien om det unge paret som bare forsøker å overleve, lett håndgripelig og basal å forholde seg til i det absurde marerittet av voldsutøvelse. Rob Jabbaz kunne vanskeligere satt seg tydeligere på kartet som debuterende filmskaper enn dette.