Trygt og godt om «Ennio»

I januar 2019 var jeg til stede da Ennio Morricone gjestet Oslo og dirigerte et eksklusivt utvalg av høydepunkter fra egen karriere live. En mektig konsertopplevelse med en aldrende, men lidenskapelig maestro i front. I mine ører den udiskutabelt fremste filmkomponisten gjennom alle tider, og kun halvannet år etter konserten kom den triste nyheten om at han var død.

Regissør Giuseppe Tornatore jobbet tett med Ennio Morricone i 30 år, siden de først fant tonen med «Cinema Paradiso» og skapte film- og musikkhistorie sammen. Gjennom disse årene skal de også ha utviklet et vennskap, og denne fortroligheten kombinert med profesjonell respekt for hverandre skulle muliggjøre denne dokumentarfilmen – en nesten tre timer lang hyllest til den legendariske italienske filmkomponisten.

Tornatore plasserer Morricone i en stol foran kamera for å fortelle om livet sitt, musikken og filmene – elementer som naturligvis glir i hverandre. Intervjuet skal ha blitt spilt inn over elleve dager, og trekker oss kronologisk gjennom italienerens liv og karriere, med komponistens interessante kommentarer og refleksjoner til eget liv og virke. Det kronologiske blir også Tornatores vei til historiefortellingen, og kan særlig den første drøye halvtimen virke som en tvangstrøye. På den ene siden føles det overhodet ikke uinteressant eller uviktig å få innsikt i familieforhold, oppvekst og utdannelse – men på den andre siden er det noe kjedsommelig over den Wikipedia-aktige strukturen. For et prosjekt som også handler om å gjøre oss kjent med mannen som har gjemt seg bak musikken, og ikke kun selve musikken og filmene, inneholder imidlertid denne tidlige delen sentrale linjer som forfølges gjennom filmen på samme måte som det skulle forfølge Ennio Morricone gjennom livet. Et tema som særlig går igjen er drakampeb mellom det akademiske eller den klassisk komposisjon kontra musikk skapt for film, der sistnevnte typisk er blitt ansett som noe mindreverdig. Morricone kjempet hele tiden med og mot den oppfatningen, både internt og eksternt, og forteller at han ofte var på vei ut av filmens verden – men alltid ble trukket tilbake.

Det er Ennio Morricones egne ord som best driver filmen fremover, sammen med utvalgte filmklipp og musikkutdrag. Men Giuseppe Tornatore har også samlet et stort antall andre stemmer for å gi sine perspektiver, som italienske filmpersonligheter med definerte bånd til Morricone i form av blant andre Bernardo Bertolucci, Dario Argento, Marco Bellocchio og Taviani-brødrene. Mye tid vies naturligvis også til det unike samarbeidet og vennskapet mellom Morricone og Sergio Leone med røtter helt tilbake til barndommen. Samtidig har Tornatore invitert en rekke engelskspråklige personligheter til å belyse sine forhold til Morricone, hvor ikke alt er like opplysende eller interessant. Langt mer enn å høre Bruce Springsteens hyggelige inntrykk av Morricone, er det interessant å høre vesentlige filmkomponistkolleger som Hans Zimmer og John Williams dele sine tanker om Morricones musikk, relevans og betydning. På et tidspunkt blir det merkbart for mange som skal si litt for lite, og Tornatore kunne med fordel ha spisset perspektivet, begrenset antall stemmer og latt de mest relevante personene få enda mer tid.

Uansett er «Ennio» på sitt sterkeste når Tornatore lar kamera hvile ved mesteren i arbeid, gjerne der han sitter og leker med notene på arket, nynner eller synger, er emosjonell og kanaliserer en personlighet eller følsomhet som flyter inn i musikken han skapte. Og om «Ennio» ikke gir deg motivasjon til å gå tilbake til mange av filmene vi ser og hører fragmenter av, eller for første gang finne frem til de du ikke allerede har sett, har du antagelig et forhold til film og filmmusikk som er fjernt fra mitt eget.