«Q & A» (1990) – institusjonell råte i Lumets New York

Q & A skildrer et New York der makt er normalisert vold og moral et fremmedspråk. Sidney Lumet lager en ru, skitten politifilm som føles mer 70-tall enn 1990.

Gatene i New York er ute av kontroll, men regissør Sidney Lumet har stoisk kontroll på filmens rom.

Handlingen skyter, bokstavelig talt, fart etter at en irsk politibetjent i Brennan (Nick Nolte) skyter og dreper en puertoricaner utenfor døren til et utested ved én av byens mange mørke sidegater. Filmen følger den påfølgende granskningen gjennom det blåøyde blikket til en ung og fremadstormende aktorassistent i Timothy Huttons skikkelse. Det tar ikke lang tid før han må innse at virkeligheten skjuler mer enn han først trodde.

Historier om skittent politi, korrupsjon og maktmisbruk kan gjerne gjentas. Selv om det gjøres i Lumets forholdsvis konvensjonelle form. Q & A bringer ikke noe nytt til torgs, men har et kraftfullt nærvær som fører med seg en dirrende og sannfølt intensitet på skjermen. Denne kraften ligger innkapslet i filmspråket, men løftes ytterligere av spesielt to toneangivende rolletolkninger som befinner seg i tungvekterklassen – de som kommer fra Nick Nolte og Armand Assante. Førstnevnte er utdelt en karakterskisse han fargelegger til å ligne en figur med karikaturens tydelige streker. Det er en tung fysisk tilstedeværelse i bredbein positur, med hes røst og et massivt selvbilde. Men verken Lumet eller Nolte selv gjør ham dramatisk ond, fordi det ville skygget over den åpenbare funksjonen hans som er å speile et dysfunksjonelt system. Lumets filmer, inkludert denne, handler som oftest ikke om menneskelige demoner, men om institusjoner som feiler. Et annet tydelig dyr i Lumets urbane jungel er Armand Assantes mer flamboyante rollefigur som mafiatilknyttet narkotikahandler. Assante, som det ofte har vært fristende å betrakte som en «fattigmanns-Al Pacino», henfaller til en teatralsk selvpresentasjon for å underbygge en annen type selvbevisst skikkelse i Lumets destruktivitetsbilde av New York-kriminaliteten der grensene mellom skurk og politi kan være grumsete.

Nolte er den dominerende kraften som representerer institusjonell makt, mens Assante har en dominans i form av sosial-kulturell makt på gateplan. Mellom disse personlighetene finner vi altså filmens egentlige hovedperson, spilt av Timothy Hutton, som nærmest blir spist levende fordi han etterstreber å være moralsk oppriktig. At den tvilsomme Assante-karakteren i tillegg har innledet et forhold Huttons ekskjæreste (spilt av Jenny Lumet, regissørens datter), som han fortsatt har følelser for, blir et ekstra sviende merke på hovedpersonens hud som filmen klør borti, men som kan virke litt unødig påklistret.

Historien er for øvrig basert på en roman av Edwin Torres, en tidligere New York-dommer som skrev flere virkelighetsinspirerte krimbøker, deriblant en bok som to år senere førte frem til Brian De Palmas Carlito’s Way. Det er imidlertid en annen film tankene mine trekkes mot i møte med Q & A, nemlig Lumets tidligere politifilm i Prince of the City som han gjorde ni år tidligere, i 1981. Likhetene er påfallende i tema, struktur og det som må sies å være av Lumets gjennomgående besettelser. For igjen er siktet blitt granskende innstilt mot institusjonell korrupsjon og systemer som belønner umoral, og igjen er det New York som er Lumets foretrukne lokasjon for den moralske slagmark. Samtidig er store deler av Q & A satt til mindre stedsspesifikke lokasjoner som rettssaler, avhørsrom og bakrom.

Fotograf Andrzej Bartkowiak, som også gjorde Prince of the City, gjør oss til fokuserte tilskuere av lange, tette og dialogtunge sekvenser i klaustrofobiske iscenesettelser. Selv om det nesten er et tiår mellom de to verkene, ser vi filmatiske preferanser fra Bartkowiak og Lumet som har holdt seg forholdsvis uforandret. Det uttrykkes i et upolert visuelt filmspråk preget av flat lyssetting og nedslitte miljøer, enten det er ute eller inne. Og filmens datostempling indikerer på ingen måte at Lumet har gått 80-årene i møte med tidsriktig musikkvideo-estetikk, glatte overflater og heroiske politifortellinger. Q & A er fortsatt et produkt i ånden av 1970-årene.

Men der jeg gjerne kan trekke frem Prince of the City som et episk politifilmverk som strekker seg mot mesterverkstatus, blir det kanskje mer riktig å omtale Q & A som en litt enklere, men fortsatt svært kompetent og undervurdert film. I vår tid er det heller ikke verdiløst å se Q & A som en påminnelse om hvordan samfunnsengasjerte filmskapere kunne bruke filmmediet til å skru opp temperaturen og utfordre publikum med moralske spørsmål som problematiserte samtiden. Selv om denne, med rette, aldri vil bli husket blant Lumets aller beste filmer, står den som en stødig og sen representasjon for hans viktige bidrag til amerikansk film.