«A Generation» (1955) – kollektivets styrke i Wajdas debutfilm

Tittelen, en generasjon, forteller oss at Andrzej Wajda i sin debutfilm sikter mot en historiefortelling som vil favne om noe stort. Samtidig er A Generation en nokså liten film. Hvordan passer det sammen?

Filmen følger tenåringen Stach i det nazi-okkuperte Warszawa i 1942. Han begynner som småkriminell arbeiderklasseungdom, men trekkes gradvis inn i motstandsarbeid gjennom politisk organisering i den venstreorienterte delen av motstandsbevegelsen og relasjoner til andre unge aktivister.

Dels er det en coming-of-age-historie under ekstreme forhold, dels et generasjonsportrett om unge mennesker som formes av krig, fattigdom og okkupasjon. Med det utgangspunktet viser Wajda hvordan krigen dramatisk fremsynder et voksenliv. Det skildres i form av en krigsfilm om motstandsorganisering med tydelig politisk forankring. Det er en motstandskraft som springer kollektivt ut av fabrikkarbeid og marginalisering.

A Generation (Pokolenie) handler ikke om heroismen til en enkeltperson, men om den heroiske styrken i solidariteten og risikoviljen som oppstår gjennom organisering og politisk bevisstgjøring.

Wajda gjør filmen til et markant politisk prosjekt, men ikke uten et sterkt humanistisk blikk på ungdommene den skildrer. Figurene reduseres ikke til rene representanter for et politisk program, men det finnes rom for portretteringer av vennskap, usikkerhet og tilhørighet.

Som første del av en trilogi som senere skulle fortsette med Kanał og kulminere i Ashes and Diamonds, fremstår filmen som et startpunkt snarere enn et høydepunkt. På sitt vis bærer filmen preg av en regissør i utvikling med sterk energi som likevel ikke konsekvent omdannes til perfekte bevegelser. Tempoet er tidvis noe ujevnt, og dramaturgien kan få preg av å bli litt mer styrt av ideologisk retning enn av dramatisk nødvendighet. Det gjør filmen mindre spenningsdrevet, men fortsatt konstant interessant som et dokument over en kunstnerisk prosess i bevegelse – og ikke minst som et tidsnært studie av en by, et land og en generasjon i ruinene av krig.

A Generation markerer seg kanskje sterkest i det visuelle, deriblant i den fotografiske gjengivelsen av et urbant Polen som fortsatt bærer tydelige spor etter krigen. Ruinene og bakgårdene er ikke bare kulisser, men blir en del av filmens sosiale virkelighet. Kameraet beveger seg gjennom trapperom, gårdsrom og smale passasjer som fortsatt ligger tett på okkupasjonserfaringen, noe som gir filmen en historisk nærhet som minner om italiensk neorealisme. Samtidig finnes det et tydelig kontrastpreget lysarbeid som enkelte steder gir bildene et nesten noir-aktig preg. Samlet gir det et potent visuelt uttrykk som virker mer konsentrert enn den dramaturgiske strukturen.

A Generation byr også på en finurlig opptreden fra en ung Roman Polanski som yngste medlem i motstandsgruppen. Det er kanskje en rolle som i konteksten av hans filmografi mest blir en kuriositet i retrospekt, men som fortsatt fungerer godt i filmen og tilfører en viss sårbarhet og intensitet.

Som helhet står ikke A Generation fullstendig helstøpt, men filmen viser en visjonsrik debutant med blikket rettet mot et betydelig kunstnerskap i emning. Filmen oppleves som et fascinerende portrett av en historisk generasjon, og som et første skritt i utviklingen av en fremtredende europeisk regissør av sin tid. Det gjør A Generation til litt mindre av en avsluttet fortelling, og litt mer av en begynnelse på en større filmhistorisk bevegelse.