«Drømmeslottet» (1986) – pensjonatet bånn i bøtta

Wam & Vennerød tar 68-generasjonen med inn i en trevilla og lar illusjonene implodere. Det er kanskje ikke subtilt, men det er fengslende, prangende og mettende filmkunst fra en duo uten sidestykke i norsk filmhistorie.

En gang på 70-tallet…

Den rødfargede teksten legger seg over bilder av en mann bak et bilratt som kjører inn i kveldsmørket. Vi hører Jørn Hoel synge «det brenner tusen lys i natt». Mannen har sex med en prostituert i bilen før han vender hjem. Til kollektivet, «drømmeslottet». Der blir tannpussen avbrutt av sønnen som har våknet fra et mareritt. Mannen lever nå i sitt eget.

Åpningen er ladet med stemning og tematikk så det holder. Åpningssekvensen i bilturen har en finstemt, melankolsk og filmatisk kvalitet som setter Philip Øgaards presise fotoarbeid på utstilling. Senere får fotografen også utfolde seg mer lekenhet, tilpasset filmens merkbare utvikling til det frigjorte – både i innhold, rytme og form.

Filmens første tredjedel er mer preget av konfronterende dialog i lukkede rom – en gjenkjennelig realisme fra Wam & Vennerød-universet – men også ømhet ømhet i observasjoner av den idealistiske hverdagen. Med husarbeid i fellesskap, eller når den utvidede storfamilien lager norske kjøttkaker som settes på bordet og alle reiser seg for å synge Ellinors vise. Arbeiderklassen og familien er forent. Men så bretter filmen seg gradvis ut til noe mer omfangsrikt, delvis fargesprakende og ubehagelig. Ja, nærmest som et karneval, idet klovnene både har entret og forlatt scenen, og når maskene endelig faller. Det er kanskje ingen presis forestilling, men den har en prangende vitalitet, tydelighet og energi som gjør filmopplevelsen usedvanlig mettende.

Filmen følger tre par med barn som har realisert en drøm om å leve sammen i et kollektiv. De bor nå i en stor, men sliten trevilla som de sammen har renovert, og som nå symboliserer en idealistisk forestilling om et felles liv. Når ettårsjubileet nærmer seg, planlegger de en feiring som også markerer et slags vendepunkt. For selv om de voksne har kjent hverandre siden ungdommen og delt både politiske idealer og livserfaringer, begynner samlivet å avdekke sprekker i fellesskapet. Under overflaten vokser det frem irritasjon, skuffelser og konflikter. Og det som en gang fremsto som et harmonisk prosjekt, utfordres gradvis av alt de ikke visste – eller ikke ønsket å se – i hverandre.

De tre parene portretteres med nesten teatralsk innlevelse som likevel virker ektefølt for hvordan karakterene har bygd sine liv og iscenesatt seg selv og egne ideer: Relasjonene – før de sklir ut – er Birgitte Victoria Svendsen og Øyvin Berven, Mari Maurstad og Lasse Lindtner, Hilde Grythe og Petter Vennerød. Samtlige er på sitt vis slående; kvinnene er hakkert mer nyanserte skrevet og spilt (særlig er Mari Maurstad god), mens særlig Lasse Lindtner kan ha flamboyanske tendenser når han krever rommet og scenen med store ord og fakter. Han er innad kollektivismens mest kraftfulle talsperson, og den som treffes hardest av livets utvikling, også fordi han er blitt en (høyt lønnet) forsvarsadvokat av yrke. Det er åpenbart at Lindtner stortrives når han maksimerer figurens egenskaper i det eskalerende melodramaet som Wam & Vennerød bygger opp – som om han tviholder i taktpinnen for å styre filmen ilag med regissørduoen.

Det snakkes både i store ord og mellom linjer om sannhet og løgnens mekanismer. Filmen starter med en løgn – utroskapet, utført av mannen som av profesjon er psykolog (karateren spilt av Øyvin Berven) og forholder seg til det ulikt fra advokaten, læreren eller skuespilleren. Alle ikler seg ulike masker, og de ligner uansett mindre og mindre på sine idealistiske ungdomsversjoner. Fellesskapstanken råder fremdeles, men den er under press. Og åstedet for denne idéforvitringen er altså symbolisert av tittelen selv; drømmeslottet – et bokollektiv som rommer mennesker av felles idéplan og tro på kollektivets styrke, men som innser borgerlighetens og individualismens uunngåelige påvirkningskraft.

De er 68-generasjonen når ung radikalisme avløses av familieliv, faste jobber og økende velstand. Og i enden av bildet maler Wam & Vennerød, med brede penselstrøk, en illusjon som imploderer som i en apokalypse. Selv om disse filmskaperne er rotfestet i sosialrealisme, har de også innimellom vist dragninger mot det grandiose – og det er hit de trekker oss, svært vellykket, i Drømmeslottet. Det som for noen blir brudd på hva som oppleves plausibelt eller realistisk, fyller imidlertid andre og viktigere ambisjoner i en dristigere iscenesettelse både filmatisk og tematisk. Dette er en film som vil noe, og den gjør det ikke med å gå stille i dørene. Det skal smelle.

Subtilitet har ikke vært denne filmskapende duoens varemerke. Selv når følelser eller meninger en sjelden gang holdes inne, er det sjelden tvil i tolkningen. Unntaket i denne filmen, er rollen Petter Vennrød selv bekler av de tre mennene – den eneste som er mild, men som til slutt heller ikke kan unngå en tydelig, fysisk demonstrasjon av hva han brygger på. Men for Wam & Vennerød er ikke tydelighet bare en signatur, det er en styrke. Mot slutten vipper det nesten over – men selv det fungerer; en treseng som hugges opp av en øks filmet i slow-motion, blod, sex, bord som veltes, glass som kastes i vegger og store avsløringer. Alt skal på bordet. Festen er over.

Og før det flekser filmen noen virtuose muskler i opptakten til sammenbruddene – under den sagnomsuste festen som befolkes av en gjesteliste som ikke er forhåndssnakket i kollektivet. Det gir også filmen anledning til å vise frem flere kjente skuespilleransikter (og ikke minst minneverdige replikker på løpende). Blant disse er Morten Faldaas og en svært animert utgave av Anders Hatlo som er vanskelig å forstå seg på. Og det er en flagrende kvinneskikkelse fra familien i Jorunn Kjelsby, som finner veien inn i en lang og filmatisk potent dansescene med en naken Lasse Lindtner som slipper seg helt løs. Fordi det er en Wam & Vennerød-film, og fordi det passer. Det er glede med Abba og Dancing Queen, men også sjalusi og sinne. Villaen er blitt en trykkoker, hvor de rødmalte veggene forsterker det marerittaktige, og som avkler beboernes løgner og hyklerske holdninger.

Drømmeslottet er solidaritetens hus som slår sprekker.

Eller som det sies rett frem i filmen: det er blitt pensjonatet bånn i bøtta.

I begynnelsen virker alt funksjonelt og litt dysfunksjonelt på samme tid. Vi får noen nydelige sekvenser som uanstrengt rammer inn en hverdagslig harmoni i enkelheten – samsoving, familien rundt frokostbordet, avreise til jobb og skole – akkompagnert av instrumentale melodilinjer fra Har en drøm – Jørn Hoels ikoniske låt som Trygve Hoff og Svein Gundersen skrev som filmens tittelspor. Melodien brukes innimellom, passelig porsjonert, før vokalen først trer inn i sluttbildet – når lyset igjen tennes i drømmeslottet, før alt går i svar.

Like før sluttbildet har filmen allerede presentert en innholdsmettet sekvens hvor mye skjer – fra delvis unødvendig selvanalyserende refleksjoner med uttalte erkjennelser av hvem de er blitt og hvilken klasse de nå tilhører, til en mer spennende filmatisk montasje-lignende presentasjon over skjebnene og selve livet. Det smøres tjukt på, men smaken er rik og god.

Drømmeslottet er antagelig blant Wam & Vennerøds mest fullendte filmer, og et sterkt midtpunkt i den såkalte Sangen om den knuste drømmen-trilogiprosjektet, selv om filmen rent lanseringskronologisk utkom som nummer to i rekken. Historien rundt det er omtrent like broket som det meste var rundt Wam & Vennerød, men også betegnende for at de gjorde ting på sin måte. Filmen er full av kreativitet, skaperglede og pondus som gjør den konstant fengslende å ta del i. Nok et unikt prosjekt fra en unik duo, uten sidestykke i norsk filmhistorie.