«Strømmetipset» er beskrivende i seg selv — en spalte med jevnlige tips til filmer, eventuelt tv-serier, som der og da er tilgjengelig et sted i strømmejungelen og fortjener din oppmerksomhet.
| Hva: Zero Fucks Given (2021) | |||
| Hvem: Av Julie Lecoustre og Emmanuel Marre. Med Adèle Exarchopoulos, Mara Taquin og Alexandre Perrier | |||
| Hvor: MUBI | |||
| Hvorfor: Fordi Adèle Exarchopoulos er praktfull i hovedrollen, men også fordi filmen tilbyr et engasjerende og moderne portrett av en tilstand i samfunnet som er slikt fokus verdig. |
Det er noe ved ansiktet til Adèle Exarchopoulos. Ikke bare at hun er vakker, men noe mer udefinerbart som påkaller fascinasjon; kanskje sympati og definitivt en tiltrekningskraft. At hennes karismatiske vesen er nok til å bære filmen på egenhånd er en underdrivelse. Hun eier den.
«Zero Fucks Given» kretser ustanselig rundt hovedpersonen, men uten å være uinteressert i omgivelsene. Julie Lecoustre og Emmanuel Marres film er tross alt rotfestet i sosialrealismen, med blikket rettet mot et menneske som del av et samfunn. Mer spesifisert virker filmen som et sosialt tidsbilde i lys av et dysfunksjonelt, profittjagende og menneskefiendtlig arbeidsmarked.
Hovedpersonen er Cassandre, flyvertinne i et lavprisbasert flyselskap, som i fremstillingen er påfallende likt Ryan Air. Vi ser henne motta tydelige kravspesifikasjoner fra sine overordnede innenfor et rigid system fri for skjønnsutøvelser. Menneskelige kvaliteter som ikke er målbart i salg, er uten verdi, i et selskap som overvåker sine ansatte på detaljnivå. Det handler om å presse ut hver eneste lille dråpe for profitt, og det er de underbetalte flyvertinnene som presses hardest og står igjen med minst. Uten et sikkerhetsnett om uforutsette hendelser skulle oppstå – som for eksempel om kraftig turbulens på en flyreise gjør at salget om bord naturligvis blir mindre enn selskapets kalkulatorer har forventet i inntjening.
Cassandre jobber for livet, og Adèle Exarchopoulos viser henne følsomt svevende i dette livet mellom luften og bakken i en evig runddans – mellom frustrasjoner over horrible arbeidsvilkår, til festing og monoton scrolling på datingapper. Vi ser at hun egentlig er ei livsglad jente, men i en presset jobbsituasjon må hun øve frem smilet når selskapet forventer det, som i det direkte og ikke sjeldent ublide møtet med kunder. Om hun bindes av selskapets programfestede håndbok for profesjonell (og salgsvinnende) fremtreden, foregår også en indre kamp når det strider mot egen personlighet og overbevisning. Det gjør det tidvis vondt å møte det egentlige blikket hennes, som er flakkende og unnvikende når hun stående foran i kabinen pliktskyldigst må takke de reisende på vei ut av flyet. Cassandres reise er ikke over her. De rutinemessige avbrekkene preget av alkoholinntak på feriedestinasjonene, er korte pustepauser i en gjentagende syklus av lange arbeidsdager til lav lønn og utakk.
«Zero Fucks Given» føles relevant i tiden, tematisk og filmatisk. Mer enn å være en sammenskrudd budskapsfilm presset inn i en klassisk sosialrealistisk filminnpakning, virker det som en uanstrengt observasjon der budskapet fungerer organisk i selve blikket mot et toksisk arbeidsmarked. Det som tegnes er et lite glamorøst bilde over tilværelsen som flyvertinne i et lavprisflyselskap på 2020-tallet, med tilhørende portrett av en avskyelig bedriftskultur. Og om en betydelig del av filmens kraft ligger i Adèle Exarchopoulos ekstraordinære filmiske tilstedeværelse, er det uansett en imponerende stødig fiksjonsfilmdebut av Emmanuel Marre og Julie Lecoustre – som det ikke overraskende er å lese har erfaring fra dokumentarfilmens verden. «Zero Fucks Given» er orkestrert med en blanding av semi-dokumentariske trekk ispedd visuelle filmfortellende grep som gir helheten en tone av autentisitet like mye som å være i et helstøpt, fiksjonelt filmunivers.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar