Under radaren: «La corruzione» (1963)


I spalten «Under radaren» blir filmer som får mindre oppmerksomhet eller anerkjennelse enn fortjent løftet frem. Først ut er italienske «La corruzione» av Mauro Bolognini fra 1963, som dessverre er blitt relevant å fremheve i lys av bortgangen til skuespiller Jacques Perrin i en av hans første og beste filmroller.

Den produktive italienske filmskaperen Mauro Bolognini opererte alltid i skyggen av samtidige storheter som De Sica, Rossellni, Visconti, Antonioni, Fellini, Bertolucci og Pasolini. Mens samtlige av disse i retrospekt typisk løftes frem som representasjonen av en usedvanlig stolt italiensk filmarv som på ulikt vis forbindes av den italienske neorealismen, er det påfallende hvor sjeldent navnet til Mauro Bolognini nevnes i samme moment. Det til tross for at Bolognini lagde tilsvarende type filmer over samme periode og samarbeidet med de største og beste både foran og bak kamera. Og viktigst: Filmografien hans fremstår som gjennomsolid, hvor «La corrusione» er av høydepunktene og muligens min personlige favoritt.

I åpningen ser vi den unge Stefano blir uteksaminert fra en sveitsisk skole, hvor rektoren holder en tale hvor han predikerer hvordan vi som mennesker må ta gode og ansvarlige valg. Men hva er et godt valg for Stefano? Vi ser han reise tilbake til familien i Milano. Det vil si tilbake til faren, da moren er innlagt på psykiatrisk klinikk. Faren tar ham i mot med entusiasme, og som leder i et mektig forlagsimperium har han sett det som en selvfølge at sønnen nå skal innlemmes i bedriften. Når den unge og usikre tenåringssønnen forklarer at han har tatt en avgjørelse om at han isteden ønsker å bli prest, blir han møtt med distinkt motstand av en far i vantro. Beskjeden fra sønnen ser ut til å komme som et sjokk på ham, men uten at det er hans perspektiv som utforskes. Portretteringen av faren som en tyrann kommer ikke utenom å være en slags karikatur, men for så vidt en nødvendighet for å skape dynamikk og få frem konfliktene innenfor en stram film på halvannen time. Etableringen av faren er heller ikke det sentrale; det handler om sønnen, hans valg i livet, hvordan han oppfatter egen far og ser verden rundt seg i denne essensielle fasen av livet der avgjørende valg skal tas og holdninger sementeres.

Etter nyheten om at Stefano ikke ønsker å følge i farens fotspor, blir han spurt om å være med på en tur med farens luksuriøse yacht. Uten at Stefano vet det, så har faren også invitert med den unge og vakre Adrian (Rosanna Schiaffino), som har vist seg svært villig i møte med det motsatte kjønn, med et utilslørt håp om at han skal bli tiltrukket av hennes skjønnhet og miste sin religiøse overbevisning med påfallende tap av presteambisjon.

I en nøkkelscene må Stefano endelig gi etter for instinktene i en nydelig fotografert scene som utspilles med intimitet og intensitet som alene gjør den til et kunstnerisk, filmisk storøyeblikk. Der og da er det som han har overgitt seg til en annen verden, men blir han av den grunn en annen person? Vi ser Stefano måtte forholde seg til om han nå skal godta den faktiske verdens kynisme og ta del i det selv, eller fremdeles forfølge idealene som han nettopp har erfart kan komme med en viss utopi. I sin unge natur lar ikke Stefano seg umiddelbart bli blendet av en tørst etter penger og makt som faren representerer. Guttens overbevisning fører ham derimot inn i en følelsesmessig og eksistensiell kollisjonskurs. Klimakset serveres oss av Bolognini på delikat og smått lekent vis i en fantastisk, dansende avslutningssekvens hvor en resignert Stefano synker sammen idet han innser en sannhet om livet.

Kamera liker å fange Stefano i nærbilder og fremhever ham med det som en ung og uskyldsren tenåring med et typisk gutteaktig ansikt. Han er rolig, men mer fordi han er nysgjerrig og usikker enn selvsikker, også rundt jevngamle. Usikkerheten gjør ham også ubesluttsom. I en helt sentral scene tidlig i filmen ser vi ham observere hvordan en ung og uerfaren medarbeider blir hudflettet av faren når han forsvarsløs og urettmessig blir beskyldt for en økonomisk blemme. Guttens reaksjon er bunnløs fortvilelse, og farens motreaksjon gjør stort inntrykk på Stefano. Skildringen av far-sønn-forholdet, med hvordan en gutt vokser opp og lærer seg å kjenne farsfiguren på en måte som tidligere har vært fremmed for ham, er fremragende iscenesatt. På knappe 90 minutter rekker i det hele tatt Bolognini å gi rom til flere lag av konflikter uten at det virker påtatt. Orkestreringen er stødig.

Om Bolognini er anklagd for å være en pregløs filmskaper, især målt opp mot samtidens største italienske filmskapere, er det også muligens i overkant strengt. «La Corruzione» er nydelig å se på. Kameraet elsker karakterene; den forsiktige gutten, den beinharde og djevelske farsfiguren, og den forføreriske og elektriske kvinnen. Fotoarbeidet i svart/hvitt med mye bruk av nærbilder gir filmen den ekstra emosjonelle dimensjonen, og musikken ved Giovanni Fusco (som var Antonionis foretrukne komponist) tilfører en distinkt, men lavmælt atmosfære som også sterkt medvirker til den formidable, minnerike slutten.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s