Nattfilm: «Assault on Precinct 13» (1976)

John Carpenter har i skrivende stund ikke gått ut av tiden, men noen ganger kan det føles som filmene hans dessverre har det. Og egentlig lagde han allerede på 70-tallet, som i «Assault on Precinct 13», filmer som om de tilhørte en tidligere epoke i amerikansk film. Inspirert av Howard Hawks tar dette form som en moderne western, satt til urbant og «ghettoifisert» strøk av Los Angeles i 70-årene. Carpenter tegner volden inn i byens mørke, og en truende urolig tone i stillheten som i det audiovisuelle bygges av maskintrommende synthmusikk. I begynnelsen er stemningen mer enn noe annet alarmerende: Inntil en foruroligende sekvens med en isbilsjåfør, far og datter som vil kjøpe is, og en våpenutstyrt gjeng som nærmer seg. Scenen som avløser den truende stemningen er like sjokkerende som den er helt fantastisk filmatisk løst. Herfra føles det som det ikke finne steder filmen ikke kan dra.

Men vi skal til en politistasjon i en stille sidegate. Hit løper faren sjokkskadet og i desperasjon etter å ha utført en hevnaksjon mot gjengen etter den grufulle episoden ved isbilen. Kun et fåtall personer befinner seg i politistasjonen som har begrensede midler til rådighet fordi den er i ferd med å legges ned. Når de første lyddempende skuddene skytes mot politistasjonen forstår de ikke med en gang hva som foregår, men ganske snart går det opp for dem at de er under beleiring. Trusselen utenfra er over alt. Personer fra begge sider av loven er sperret inne til felles skjebne – hvordan skal de komme seg ut av denne situasjonen med livene i behold?

Jeg kan ikke tenke på «Assault on Precinct 13» uten at musikken først sniker seg inn. I filmen griper John Carpenters synth inn som definerende hovedtema helt fra åpningen, før utdrag legges inn jevnlig utover for å sikre at minnene av den ikke vil slippe tak. Musikken er stemningsskapende, men også særdeles fengende, med minimalistiske grep i takt med den simple rammehistorien. Det er en fengende synthbasert melodi med riff av distinkt trommemaskinbruk som justeres subtilt i tempo ut fra hva som foregår i filmen og hvem vi følger, og som fungerer særlig virkningsfullt nettopp for å skape den truende følelsen som etableres i første del.

Carpenter skal egentlig hatt som plan å gjøre en western i mer ambisiøs størrelse i Howard Hawks-mal, men måtte av budsjettmessige årsaker nedskalere prosjektet til hva som er «Assault on Precinct 13», det vil si en konseptfilm i kontemporær setting der det meste begrenses til én location. Når filmen etter om lag første tredjedel etablerer seg og forblir i politistasjonen den siste timen, er det påfallende å se på handlingen med den pågående trusselen fra utsiden som en parallel til zombie-filmer som George A. Romeros «Night of the Living Dead» like mye som en oppgradert, mørklagt og urbanisert western, og samtidig med element av en vigilante-tematisering i sporene av «Death Wish» av samme tiår. Mens den første halvtimen skildrer en alarmerende tone av en grunnleggende urban uorden med brutalitet og vold værende usett i atmosfæren under larmen av skudd i bybildet, før det plutselig smeller foran øynene våre, er den siste timen et konsentrert actionoppgjør mellom to parter som ikke ser eller forstår hverandre.

I retrospekt kan elementer av «Assault on Precicint 13» definitivt også ses i lys av «Halloween» to år senere. Det er en enkel historie som skidrer en kamp mellom en uskyldig gruppe og en trussel fra samfunnet på utsiden. I dette tilfellet ikke én person, men en udefinert gjeng som holdes såpass på avstand, også for publikum, at de blir som ansiktsløse og derfor enda mer uberegnelige og fryktinngytende fiender. Hva vil de og hvorfor? Carpenter jobber for å fremheve de ubesvarte spørsmålene med å komponere en gjennomsyrende anspent stemning, der tidligere omtalt musikk er essensiell. Den sansende stemningen som er i «Assault on Precicint 13» viser muliggjøringen av effektiv film fra enkelt konsept til hundre tusen dollar som huskes og lever svært godt nesten et halvt århundre senere. «Assault on Precicint 13» er en triumf av en trekksikker lavbudsjettsproduksjon. Først dempet og mørk, deretter actiondyrkende – men fortsatt mørk (inkludert en mørk/surrealistisk humor). Før «Halloween» og «The Thing» er dette fortsatt blant John Carpenters beste. Kanskje er det bare de to nevnte som er noen hestehoder foran.