Tom Hanks. Hvilke assosiasjoner får du av å lese eller høre navnet?
Den største skuespilleren på 90-tallet. Sympatisk. Stjerne. Stevn Spielberg-samarbeid. Komedie. Alvor. Oscar-vinner. Anerkjent. Legendarisk.
I forbindelse med kinolanseringen av «A Man Called Otto», like etter et år der han imponerte som stor birolleinnehaver i «Elvis», tas herved sjansen det er å rangere den nå 66 år gamle skuespillerens ti beste bragder til nå. Rangeringen er gjort med omtrentlig lik vekt lagt på filmenes kvalitet og Hanks’ prestasjon og innvirkning. Så vil enhver liste over Tom Hanks ti beste filmer har smertefulle utelatelser, og her vil jeg først som sist nevne at det gjorde særlig vondt å utelate disse (som av ulike grunner var nærmest listeplass): «The Post», «Sully», «Cast Away» og «Philadelphia».
10 Catch Me If You Can (2002)
«Catch Me If You Can» er Steven Spielberg på sitt mest lekne, men samtidig elegante i skapelsen av et forrykende underholdningsverk for et voksent publikum. Basert på en semi-selvbiografisk bok av bedrageren Frank Abagnale Jr., portrettert av en lysende Leonardo DiCaprio, fortelles og spilles «Catch Me If You Can» med perfeksjonert oppskrudd takt og tone. Klippingen og fotoarbeidet er hundre prosent underbyggende for filmens lettbeinte, estetiske uttrykk som etableres allerede fra de fantastiske fortekstene. Dette er mer en Spielberg- eller Leonardo DiCaprio-film enn Tom Hanks. Men sistnevntes tilstedeværelse er definitivt også en merkbar kvalitet i det øyeblikket han introduseres og er til stede i scenene han tildeles som streit FBI-agent på sporet av bedrageren. Det er noe i blikket hans som gjør at rolleprestasjonen svinger så herlig i takt og forståelsen med filmens jazzete og fornøyelige rytme. (NB! Hvis listen skulle kun skulle vært en rangering av selve filmene, ville «Catch Me If You Can» havnet langt høyere).
9 Bridge of Spies (2015)
«Bridge of Spies» er opplagt ikke helt i toppsjiktet av filmografiene verken for Steven Spielberg eller Tom Hanks. Men det smaker likevel mer godt enn besk over det som her både er litt polert og gammeldags i formen. I et klassisk, men samtidig polert filmuttrykk, er det en atmosfære som trekker assosiasjoner mot Hollywood på 50-tallet, og i den settingen er hovedkarakterens stjernefaktor av særlig betydning. Få er da bedre enn Tom Hanks for både å gi stødighet og kaste glans over et tett, historisk spiondrama som Jimmy Stewart ville vært i sentrum for om den var lagd i en annen tid.
8 The Green Mile (1999)
Jeg har ikke sett «The Green Mile» fra start til slutt siden den var ferskvare i det sagnomsuste amerikanske filmåret 1999. Litt fordi den huskes som litt seig på noen områder gjennom den omfattende spilletiden på over tre timer, men like mye huskes filmens mettende stemning i skjæringspunktet mellom det magiske og realistiske. Frank Darabont regisserte dramaet som plukket opp emosjonelle strenger fra «The Shawshank Redemption», og skapte en scene for skuespillerne å glitre i. Det er lett å huske Michael Clarke Duncan, David Morse og Doug Hutchison for ulike årsaker. Men aller størst var naturligvis Tom Hanks som avrundet sitt aller mektigste tiår med en rolle som forente mange av hans beste kvaliteter, i både det magiske og hverdagslige, som to ytterpunkter Hanks ofte har svevd mellom.
7 Toy Story (1995)
Jeg tror det var i 1996 at «Toy Story» ble lansert på kino i Norge. Jeg var 14 år, og lite opptatt av animasjonsfilm som gjerne ble avfeid fordi det var lagd for barn og dessuten ikke så bra ut. Men selv før internett var utbredt nok til å sende ryktene verden rundt i særlig hastighet, hadde jeg fanget opp at det skulle være noe spesielt med «Toy Story». Filmen ble sett på kino med original tale, uten undertekst, noe som kan ha økt fokuset mot lerretet og lyden, der Tom Hanks’ stemme til Woody føltes utrolig viktig og riktig. At «Toy Story» med gjensyn har sementert seg som en moderne klassiker føles trygt, og å søke tilbake til den handler derfor ikke bare om nostalgi, særlig ikke når man nå kan opplevde den på nytt gjennom egne barns øyne. For dette er særdeles bra og tidløst, også som animasjon. Og trass vellykkede norske stemmer, er det Tom Hanks som er Woody. (Filmen gir også listepresentasjon for oppfølgerne).
6 Apollo 13 (1995)
«Apollo 13» føltes som årets store film da den kom i 1995, rett i kjølvannet av «Forrest Gump». Ron Howard sitter ved regiroret og gjenforteller amerikansk romfartshistorie med emosjonsladet pondus og svettefremkallende spenning. Det er klassisk filmskapelse gjort på bunnsolid måte. Gjennom godt over to timer brettes det ut ulike perspektiver. Vi følger astronautenes desperate kamp for å overleve, vekslet med kaoset som oppstår på bakken i NASA og påvirkningen på familiene. Howard har fullstendig kontroll, og styrer oss med kløkt og følelser akkurat dit han vil oss. Her er Howard lenge overraskende dempet, men treffer på nøyaktige temposkifter for å skape neglebitende spenning og engasjement for en historie vi kan fra før. Også med hjelp av et ekstraordinært sterkt ensemble: Kevin Bacon, Bill Paxton, Gary Sinise, Kevin Bacon, Ed Harris og selvfølgelig Tom Hanks.
5 Big (1988)
En personlig favoritt fra oppveksten som ikke har sluttet å holde meg varm. «Big» er fremdeles sømløs mainstream-film av beste kaliber, fortalt med smartness, glimt i øyet og passelig sentimentalitet. I en tid da en yngre Tom Hanks gjerne gjorde komedier, var han aldri bedre enn i rollen som den 13 år gamle gutten som fanges i en voksens kropp, og mange virker å ha glemt at han ble nominert til Oscar for prestasjonen. I en tid da Hollywood i større grad enn senere var i stand til å perfeksjonere velskrevne, konseptuelle komedier i kinoformat for et ungt publikum, var «Big» av de beste, og må i dag nesten fremheves som en av Tom Hanks mest undervurderte prestasjoner og filmer.
4 Captain Phillips (2013)
Basert på virkelige hendelser trekker Paul Greengrass oss med sedvanlig intensitet tett på et svettende, ubehagelig drama. Utenfor kysten av Somalia blir et amerikansk skip offer for moderne pirater på kapringstokt, og Greengrass etablerer herfra en neglbitende thriller av gisselsituasjonen som oppstår. Historiefortellingen presenteres fra tittelfigurens memoarer, som Tom Hanks spiller med all sympati og opparbeidede image som Hollywoods hyggeligste filmstjerne. Filmen spiller skjødesløst på det emosjonelle i våre følelser for kapteinen som i Hanks portrettering fungerer som speilbilde på vår felles menneskelige sårbarhet. Hans håndtering av de ekstreme og livstruende situasjonene skildres, og spilles, med troverdighet som neppe kunne vært løst bedre eller mer funksjonelt enn hva Tom Hanks gjør for Greengrass.
3 Saving Private Ryan (1998)
«Saving Private Ryan» er mer enn den utrolige åpningen fra stranden i Normandie. Men det er samtidig umulig ikke å dvele ved denne sekvensen som er av skyhøyt filmhistorisk/kunstnerisk kaliber; en svimlende halvtimes sekvens som kjennes utmattende på kroppen i bølgene av grusom krigsvold som velter så kraftfullt mot oss. Etterpå er det lettere å bli absorbert av de traumatiserte ansiktene som fotfølges gjennom et forferdelig drama, om enn i en mer tradisjonell Hollywood-innpakning fra andre halvdel. Tom Hanks gjøres imidlertid ikke til en filmstjerne, men vises og spilles med en menneskelighet som underbygger den elendigheten av krig han er i. Det er en lite spektakulær, men svært solid rolleprestasjon som viser at Hanks ikke har behov for å være et eksponert midtpunkt, men også et ansikt og en representasjon for normalitet i unormale tider. Når Steven Spielberg tråkker pedalen inn for å være sentimental, er det nettopp Hanks humane tolkning av beherskelse som gir filmen den nødvendige og viktige balansen.
2 Forrest Gump (1994)
Det var en skjellsettende opplevelse å overvære «Forrest Gump» på kino midt på 90-tallet. Den tilsynelatende hjertevarme sagaen om den enkle gutten og mannen som følgesvenn i en søt og snedig historie forbi nyere amerikansk sosialpolitisk historie, er så velformulert i pennen av Eric Roth, så følsomt regissert av Robert Zemeckis og så praktfullt spilt av Tom Hanks at man i øyeblikket uunngåelig bergtas. På 90-tallet var man også særlig imponert over bruk historiske personer fra arkivklipp som relativt sømløst ble klippet inn som karakterer i filmen for Forrest Gump å møte. Med tiden har mange vurdert Roths manus for å ha mer, og mørkere materie, å by på enn den overfladiske lesningen av den som en oppløftende tåreperse. Om mange strides om den varige verdien av «Forrest Gump», står den som et essensiell filmverk av 90-tallet og blant høydepunktene i Tom Hanks filmografi.
1 Road to Perdition (2002)
«Road to Perdition» er både Tom Hanks’ beste film og beste prestasjon. Det er også hans mest undervurderte, noe han selv også skal ha bemerket. Kanskje har det noe å gjøre med at selve filmen, på merkelig vis, ikke fikk sin fortjente anerkjennelse da den kom ut. Og kanskje enda mer har det å gjøre med at Hanks’ karakter ikke er særlig sympatisk og skuespillet uvanlig dempet og behersket, aldri i nærheten av show off. Det er på flere nivåer en fremmed Tom Hanks-forestilling. Han plasseres i sentrum av et kaldt og kynisk gangster-univers skapt av stilistiske rammer i Sam Mendes’ kontrollerte regi. Men det er de subtile uttrykkene i Hanks’ samtidige kontrollerte rolletolkning som maskimerer effekten, også følelsesmessig. Som den irske gangsteren og familiefaren Michael Sullivan, ligger kraften i detaljene når vi forstår bagasjen og erkjennelsen av egen skjebne han bærer på. Det er på et vis Hanks’ mest modige rollevalg, og den aller mest imponerende når resultatet er og ser ut som det gjør i «Road to Perdition». Et mesterverk av rent billedlige grunner, men også for skuespillet.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar