Besynderlig Taken-suksess

Da jeg så actionthrilleren Taken i fjor høst, kunne jeg ikke i min villeste fantasi se for meg at dette skulle bli en «box office»-hit som attpåtil skulle gå helt til topps i USA. «En lett forglemmelig actiontidtrøyte som sikkert får et greit liv direkte på DVD», tenkte jeg, og glemte kort tid etter filmen.

Når jeg en stund senere skimtet samme tittel på toppen av listen over de best besøkte kinofilmene i USA, måtte jeg gni meg undrende i øynene.

For hva er i bunn og grunn Taken? En simpel hevnfilm, og en formularisk fortalt spenningshistorie, tettpakket med action i en «over the top»-handling, og ikke minst med en beintøff Liam Neeson som spesialagent i hovedrollen.

Kanskje er det så enkelt som at filmskaperne – med apparatet bak – har klart å finne et marked som Hollywood etter beste evne har neglisjert de siste 10-15 årene? For er egentlig ikke Taken en slags velkomponert variant av den type film som gikk av moten tidlig på 90-tallet? En reinspikket, ukomplisert actionthriller støpt i 80-tallsform som gjerne kunne hatt Steven Seagal eller Jean-Claude Van Damme i hovedrollen? Det regissør Pierre Morel har gjort, er å finjustere denne videovennlige subgenren, tilpasset det en ny standard, og smurt et maskeneri som har vist seg å fungere optimalt for et actionsøkende, ungt filmpublikum tidligere. Og gitt hovedrollen til Liam Neeson, bare for å gjøre det enda mer interessant.

Det har selvfølgelig vært lagd en rekke filmer av denne typen også de senere årene, men de er ikke blitt tatt på alvor, rett og slett fordi kvalitetssikringen har vært fraværende, og man har vært fornøyd med å lage middelmådige produkter for å plassere de rett i DVD-hyllene. Dette manuset kunne like gjerne blitt filmatisert til en hvilken som helst støvsamler med Brian Bosworth eller Michael Madsen i hovedrollen. Det er for all del ikke mangelvare på denne typen film, men det er mangelvare på de filmene i denne sjangeren som også har ambisjoner om å være noe mer enn dusinvare og støvsamler på innerste hylle i DVD-sjappa.

Jeg ble personlig ikke veldig begeistret over Taken ved første øyekast, men i ettertid – og jo mer jeg tenker på det – begynner jeg å nærme meg et mulig svar på spørsmålet om hva som ligger bak den tilsynelatende besyndrelige Taken-suksessen. For kanskje ligger svaret nettopp i det at Taken har tatt en genre, som lenge har vært forbeholdt b-filmproduksjoner direkte for DVD/Videobransjen, på alvor. Rett og slett gitt produktet en kvalitativ overhaling, med tro på at publikum skulle oppdage det. Noe de nå har gjort, uten massiv hype og markedsføring. Veldig enkelt: Jeg mistnker at Taken er akkurat det et sulteforet actionhungrig kinopublikum har ventet på. Den rene actionfilmens tilbakekomst. Med Liam Neeson i hovedrollen!

Den voldsomme suksessen har nå også ført til at en oppfølger oppskriftsmessig er på trappene, hvor produsent Luc Besson (som også har skrevet manus sammen med sin faste partner Robert Mark Kamen) trekker kalkulert i snorene. Besson vet naturligvis at han fort kan sitte på en kommende gullgruve i en franchise som kan leve videre i flere år, side om side med Jason Bourne og James Bond, som et enklere, men ikke mindre underholdende actionalternativ.

Foreløpig har Taken, som altså er en europeisk produksjon med budsjett på 37 millioner dollar, allerede spilt inn 118 millioner dollar. Dette ifølge Variety som predikerer en inntjening på over 200 millioner dollar world-wide. Sånt blir det garantert mer moro av.

Og det virker i hvert fall som publikum er veldig klar for mer Taken.