«Black Gravel (1961) – svart grus, mørke hemmeligheter

Black Gravel er et mørkt, urovekkende etterkrigsdrama som blottlegger de moralske skyggene Tyskland helst ville fortrenge.

Når grusen lempes over den døde hunden tidlig i Black Gravel (Schwarzer Kies), er det lett å mistenke at det ikke er endepunktet for alt det triste eller mørke som kan komme til å inntreffe.

Helmut Käithners film er satt til den vanskelige tyske etterkrigstiden, nærmere bestemt til 1961 og en landsby tett på en amerikansk flybase. I miljøskildringen anes gryende konflikter mellom lokalbefolkningen og de amerikanske soldatenes nærvær. Samtidig streber karakterene, nærmiljøet og hele nasjonen som helhet å komme til hektene i en økonomisk, kulturell og moralsk gjenoppbygning etter krigens slutt. I dette dystre virkelighetsbildet, skaper Käithner portretter av sted, tid og personer som fortsatt preges av hverdagslig antisemittisme like mye som strukturell korrupsjon, prostitusjon og andre ulovlige virksomheter. En del av dette er lastebilsjåføren Robert Neidhardt (Helmut Wildt) som er frakteren av den svarte grusen. Det er han som gravlegger hunden når en av hans medsammensvorne ved et uhell tar livet av hunden i filmens åpningssekvens. Handlingen er et bilde om et samfunn og en hovedperson i moralsk gråsone, som Robert foreløpig ikke aner ringvirkningene av, og derfor blir heller ikke episoden med hunden et enkelttilfelle av moralsk tvilsomme aksjoner.

Black Gravel ble omdiskutert i Vest-Tyskland fordi filmens tone i gjengivelsen av en hverdagsform for antisemitisme ble mistolket som antisemitisme i seg selv, i en tid da den type ubehagelige påminnelser helst skulle skyves under teppet og ikke adresseres. På et vis er det også den kollektive og strukturelle tendensen til å ignorere skyld og fordommer som Käithner implisitt diskuterer i filmen som et faretruende sykdomstegn. Det pekes mot korrupsjon, prostitusjon, svartebørs og ikke minst moralsk forfall som dominerer et samfunn tegnet i en skyggeside av den mer offisielle fortellingen om et Vest-Tyskland i økonomisk vekst, velstående og optimisme fra samme tid. Reaksjonene på filmens ubehagelige pirk i virkeligheten førte til sensurkrav, hvor produksjonsselskapet gikk inn for å endre deler av dialogen (den antisemittiske) og kutte bort fragmenter av handlingen for å gjøre det mindre mørkt og kompromitterende. Først ved nyere restaurering er filmen blitt lansert og tilgjengeliggjort i samsvar med Käithners opprinnelige intensjoner.

Filmen er også en slags noir-inspirert etterkrigsfilm, selv om en klassisk kriminalgåte ikke står helt sentralt. Derimot gjennomsyres filmen av en atmosfære av fatalisme og uro med en konstant understrøm av ubehag, mistanker, uklare motivasjoner og risiko. Filmen graver seg dypest mot suspense i en atmosfære som signaliserer at noe forferdelig kan komme til å skje, en god stund før frykten naturligvis skal vises seg som berettighet. I dette blir filmens kanskje mer en slags sosial noir, hvis det er en term som kan beskrive hvordan Käithner har komponert et stykke av korrupsjon i historisk kontekst av etterkrigstiden, om tyskernes forhold til de amerikanske soldatenes tilstedeværelse, om en vanskelig økonomisk modernisering, og gjennom følelser av skyld og ansvar i et samfunn som gjør alt for å glemme krigen.

Black Gravel er mesterlig i sin originalitet; et etterkrigsdrama med betent stemning og noir-estetikk som skaper genuin, truende spenning av moralsk ambivalens. Her finner vi klassiske noir-grep: Mørke landeveier opplyst kun av lastebillys, nattlige industriområder, regn, støv … og grus. Og alle virkemidler brukes både for å forsterke en tematikk av moralsk forfall, like mye som det samtidig skildrer en reell uro som omdannes til fryktfull spenning. Det er mørkt og dystert, brutalt og hensynsløst. Men presentasjonen er så nedtonet, balansert og lite sensasjonssøkende at virkningen av slutten bare blir enda sterkere.