Lipstick vil være to ting på én gang. Både en fetisjerende sexthriller og et feministisk innlegg om voldtekt. At det er en umulig kombinasjon, er åpenbart. At filmen likevel er vanskelig å se bort fra, er like åpenbart.
På 1970-tallet var Margaux Hemingway (barnebarn av den legendariske forfatteren Ernest) blant bransjens mest fotograferte og best betalte modeller. I lys av det ønsket produsentmogul Dino De Laurentiis å caste henne som motemodellen Chris McCormick som hovedfigur i Lipstick – et filmprosjekt det må være lov å beskrive som særlig opptatt av å vise frem unge Hemingsways ytre skjønnhet. Det foregår i form av en glatt sexthriller som virker å forsvare seg bak et feministisk skjold, men i realiteten beveger filmen seg inn i et territorium som uomtvistelig kan oppfattes som problematisk og muligens tonedøv. Likevel er det fortsatt en svært stilfull film.
Chris McCormick er motemodellen som pryder ulike forsider, senest en kampanje for leppestift, men som opplever bransjens mørke bakside når hun oppsøkes av lillesøsterens musikklærer som hevder han bare vil spille av musikken sin for henne. Det fører til at han får innpass i hjemmet hennes, hvor det eskalerer seksuelt med at han voldtar henne på svært brutalt vis.
Lipstick åpner visuelt heftig med høyglanset estetikk i en glamorøs motereklame. Regissør Lamont Johnson kler filmen raskt opp i lekne og sterke farger før han trekker dem av, litt som filmen gjør med Margaux Hemingway. Alt starter med kommersiell objektivisering av kvinnen. Det er en umiddelbar fetisjering i filmens blikk med en distinkt lyssetting og dvelende komposisjoner som viser tydelig interesse for den kvinnelige hovedpersonens kropp. Lipstick er overflate i dobbel betydning – og noen vil mene at Johnson glir og faller stygt på på den glatte overflaten når han kanaliserer en grufull voldtekt med samme fetisjerende tilnærming. Man kan føle seg skitten og uvel av mindre, for filmen forlanger at vi egentlig fordømmer det samme blikket som vi har dyrket de første tjue minuttene.
Men Lamont Johnson vet hva han driver med. Han vil selge en sexthriller, men også få applaus for å lage et innlegg om voldtekt. Det er naturligvis en svært vanskelig balanse, og legendariske Roger Ebert var blant de indignerte kritikerne som med sin én-stjernesanmeldelse fant denne dobbelheten verdiløs. Det er både legitimt og et forståelig standpunkt, særlig emosjonelt. Særlig utfordrende gjør Johnson det for seg selv når han bruker voldtektens alvor som alibi for erotikk, før han i siste akt kaster begge deler til side for ren actionkatarsis. Men rent sanselig fungerer det fremragende.
Det strukturelle ved filmen er også interessant. Filmen er mest seg selv (og saftigst) når den er på sitt mest «umoralske». Når Johnson legger den estetiserende innledningen bak seg som kulminerer i en detaljert voldtektssekvens, skifter filmen tydelig fasong når den glir over i et langt mer konvensjonelt modus av å bli et samvittighetsfullt (og mediokert) rettssalsdrama. I dette litt for lange partiet klarer aldri Lamont Johnson å finne frem til noe særegent.
Det noe knusktørre juridiske sidesporet introduserer oss imidlertid for en feministisk aktor som spilles overbevisende av Anne Bancroft, som fyller filmens funksjon som er å informere og advare om den statistiske virkeligheten om hvor få voldtektssiktede som ender opp i fengsel. Bancroft leverer rollen med moralsk tyngde og overbevisning, mens Margaux Hemingsway er mindre komfortabel og mer usikker i disse sekvensene enn når hun fotograferes for sin overfladiske skjønnhet. På den andre siden er lillesøsteren i vitneboksen, Mariel Hemingway (som også er lillesøsteren i virkeligheten), sterk i en underspillende prestasjon som traumatisert vitne, tre år før hun imponerte og ble nominert til Oscar for birollen i Woody Allens Manhattan. Chris Sarandon er for øvrig god i rollen som stille, djevelsk musikklærer og voldtektsmann i sitt provoserende forsøk på å fremstå uskyldig i retten.
Når dommen endelig er falt, trekker Johnson igjen i girspaken og oppsøker et annet landskap og i et annet tempo. For når pretensjonen om sosial ansvar legges til side og hagla legges i hovedpersonens kvinnelige hender, ja, da blir filmen til en stilisert hevnfantasi som peker frekt frem mot det Abel Ferrara rendyrket i Ms. 45 – og i dette ærlige sporet, der Lipstick ikke utgir seg for å være noe annet, glir den absolutt best.
At Lipstick ofte er behagelig eller oppkvikkende å hvile øynene på, handler dessuten om mer enn dens overfladiske fokusering på Margaux Hemingways kropp. Det handler om et kontrollert og dirrende fotoarbeid, der den kunstneriske jobben er utført med skarpt sjangerblikk og stilistisk sensibilitet av Bill Butler. Dette er mannen som hadde øvd seg i faget som second unit-fotograf for mestere som Vilmos Zsigmond på Deliverance og Gordon Willis på The Godfather. Etter å ha fotografert Jaws i 1975, overtok han dessuten deler av fotoarbeidet på One Flew Over the Cuckoo’s Nest etter Haskell Wexler, før han gikk videre til Lipstick. Her er avtrykket hans spesielt ulikt fra sistnevnte film; den naturalistiske settingen og kalde institusjonsbelysningen er byttet ut med et glanset, kommersielt lys fra moteverden – et fotografisk avtrykk fullstendig tilpasset materialet med en bortimot klinisk vakkerhet som løfter det ellers glatte sexthriller-narrativet og gir en visuell tyngde som trumfer den dramaturgiske flatheten. Men aller mest er det i Butlers filmografi en kobling mellom Lipstick og hans senere jobb med især Rocky IV, der han raffinerte musikkmontasjen som visuell retorikk i glatte, MTV-aktige rytmebilder som snakker tilbake til det sexy, formmessige åpningspartiet i Lipstick.
Det er mulig å forstå at skiftene fra sexy og glattpolert modelloverflate til grafisk fremstilling av overgrep som kulminerer i en voldsfantasi, ledsaget av moralisme og forsøksvis feminisme, blir en banal totalitet som gir dårlig smak i munn. Men det er også mulig å skylle alt ned i gapet, fordi de friske, kunstige smakstilsetningene overdøver den beske bismaken så det holder.
Mer nattfilm:
- «Lipstick» (1976) – skinnende overflate, skitten smak
- «Tokyo Decadence» (1992) – bak glassfasaden
- «Night of the Juggler» (1980) – før New York ble glatt
- «Patrick» (1978) – komatøs og kontrollerende
- «So Sweet… So Perverse» (1969) – borgerskapets kjedsommelighet får et knivstikk i ryggen
- The Devil’s Honey (1986) – Fulci i feil seng
Legg igjen en kommentar