«Tokyo Decadence» (1992) – bak glassfasaden

«Tillit er nøkkelen til S&M», lyder prologen. Det er en påstand som setter tonen for det som følger, som er en kald, voyeuristisk og genuint fascinerende film om makt og ydmykelse.

Ryu Murakami er for mange filmkjennere først og fremst kjent som forfatteren bak romanen som Takeshi Miike baserte sitt sadistiske mesterverk Audition på. I Tokyo Decadence sitter Murakami selv i regissørstolen, og skrubber på samme vis bak det polerte samfunnslaget for å finne frem til møkket på baksiden av skyskrapernes glassfasader. Bokstavelig talt. For i en tidlig scene presses hovedpersonen Ai med rumpa mot et høyblokk-vindu, mens Tokyo strekker seg ut i det fjerne.

Ai (et navnvalg som neppe er tilfeldig, ettersom det japanske ordet for kjærlighet uttales på samme måte), er nylig blitt avvist av mannen hun elsker og jobber nå som en slags leieslave for velstående menn med spesifikke behov. Fra første scene iscenesettes hun som et objekt for andres begjær og kontroll. Et ufrivillig sprøytestikk på innsiden av låret. Ydmykelser hun får betalt for å ta imot. Dagen etter jobber hun med barn. Murakami skisserer kontraster fortløpende uten å streke under dem.

Filmen beveger seg fremover via forskjellige seksuelle tablåer, pirkende i et ubehagelig materiale. Det er en mannlig klient i 40-årene, dobbelt alderen til Ai, som mellom røykeblåsene uttaler bekreftende at han er en kåt jævel. En annen kunde vil heller gjenskape en voldtekt av en død kvinne, og da med et bilde av Mount Fuji projisert på veggen bak sengen, som åsted for en virkelig voldtekt. For det betaler han ekstra.

Murakami behandler de provokative sekvensene med distansert ro og uten å sensasjonalisere eller unnskylde seg. I den gufne tonen fungerer filmens voyeurisme effektivt og ubehagelig. Tokyo Decadence er ikke pornografisk, ei heller ren exploitation, men den er utvilsomt et dristighetsskapende filmatisk portrett hvor det oppleves som like fascinerende å feste blikket mot alt som ikke er nakent. Murakami har sans for stemninger, enten det er i stillheten, røyken, ølflaskene på bordet, eller ansiktet til Ai mens hun venter på de neste instruksene.

For det er Ai som er filmens egentlige prosjekt. Hva er motivasjonen bak valgene hun tar? Murakami tilbyr ikke enkle svar, men vil heller la spørsmålene få henge over scenene. Hun domineres, men filmen antyder en bevegelse mot noe annet. I den underliggende handlingen, vel så mye som i de seksuelle tablåene, åpner filmen seg opp. Murakami spiller på antydningens kunst like mye som på det eksplisitte eller grafiske, og det skapes en fremmedgjørende stemning som blir til noe mer enn kun estetisk distanse. Atmosfærisk speiles snarere et samfunn hvor begjær vises som kommersialisert, og menneskelige kontaktpunkter redusert til rene transaksjoner skjult bak lukkede dører i høyblokksleiligheter.

Tokyo Decadence er et ubehagelig og stilsikkert filmverk som ikke nødvendigvis lett å elske, men umulig å ignorere.