«Tenderness of the Wolves» (1973) – varulven i grå frakk

Umiskjennelig tysk i alle sine deilige detaljer i scenografi og stemning, og blodig næret av nasjonens egen fantastiske filmhistorie. Her krysses Murnaus Nosferatu med Langs M, mens det hele fortelles i et estetisk filter som smaker av Fassbinder – ikke rart, siden han er oppført som produsent og dukker opp i en mindre birolle.

Historien er basert på en sann og særdeles mørk fortelling om en seriemorders herjinger i mellomkrigstidens Tyskland. Fritz Haarmann – selvsagt heter han Fritz – opererer i en verden av sliten murstein, flassende maling, knuste vindusruter og en evig grå høst som lukter av forfall og fattigdom. Regissør Ulli Lommel og skuespiller Kurt Raab, som også skrev manuset og spiller Haarmann selv, har laget en av de mest urovekkende seriemorderfilmene fra 70-tallet: kald, grå og «virkelig» i portretteringen av sitt monster, og vanskelig å riste av seg lenge etter at den er over.

Det er ikke drapene filmen er mest opptatt av. Tenderness of the Wolves klamrer seg heller til det særegne, illeluktende miljøet rundt mordbølgen – fattigdommen, traumene, korrupsjonen – og fungerer like mye som en samfunnsanalyse og et dykk i sosiale strukturer som et psykologisk portrett av én person. Haarmann er en patetisk figur, skallet og uelegang av utseende på en måte som speiler handlingene hans, men han er ikke uten sympatiske trekk. Raab gjør ham frastøtende og tragisk på én og samme tid, og det er en ekstremt god prestasjon som bærer filmen. En nabo banker på veggen og spør om han har noe kjøtt til henne. De fleste som ser filmen vet allerede da at han er kannibal, selv om det ikke eksplisitt avsløres så tidlig. Det er den typen mørk humor som umiddelbart får det til å krible.

Den virkelige historien om Haarmann skal ha inspirert M, og det er en påfallende ironi at denne filmen igjen ikke virker direkte inspirert av Lang – arven føles heller som noe strukturelt og atmosfærisk, nedlagt i DNA-et snarere enn kopiert i overflaten. Fassbinders fingeravtrykk er derimot mer merkbart til stede, i den grelle men tidvis vakre estetikken, klærne, frakker i skinn og beige, stygge kofferter og hatter som er akkurat litt mindre elegante enn de franske. Alt er stygt, og styggheten er gjennomtenkt.

Filmen utforsker også homoseksualitet på en måte som kan oppleves som provoserende, og som muligens bygger opp under gammeldagse stereotypier om predatoriske homofile. Men den bør heller leses som en film om sosial eksklusjon, skam og makt. Haarmann mobbes fordi han lager mat, vasker og rydder. Seksualiteten er bare én del av et større mønster av desperasjon og brutalitet – det er de sosiale strukturene som skaper monsteret, ikke orienteringen i seg selv. Når barna bare forsvinner fra nabolaget, begynner folk å hviske om en varulv. Samfunnet foretrekker å se det overnaturlige fremfor den virkelige råttenheten.

Tenderness of the Wolves er kornete og skitten i estetikken – ru, skutt på lavt budsjett og gjerne med en ganske lurvete tv-filmestetikk. Men det er likevel ikke en svakhet, derimot tettere på en styrke. Det upolerte presser oss enda tettere på miljøet som Haarmann opererer i. For i det bildet skiller Tenderness of the Wolves spor fra de aller fleste andre siermorderportrett, og aller mest de mange polerte og konvensjonelle variantene. Lommel og Raab kjører heller filmen til kanten av sjangerstupet med å presentere en sann historie med særgen, kunstnerisk integritet – uten distanse, og med sans for å forene det grumsete og vakre, fordi virkeligheten kan være så stygg og vakker på samme tid.