«Sweetwater» (1988) – voldsom, glorete og stilfull apokalypse på norsk

Norsk filmhistorie er rikere, mer mangefasettert og bedre enn sitt rykte. Sweetwater er et av bevisene, selv om det tok til 2023 og en etterlengtet blu-ray-utgivelse før et bredere lag av filminteresserte faktisk fikk muligheten til å oppdage den.

Filmen åpner vondt, svettende og heftig, og fortsetter i det samme sporet hele veien ut.

En udefinert fremtid gjennomsyret av sivilisasjonssammenbrudd, en fiktiv storby kalt Sweetwater der ruiner og langvarig forfall har gjort kynisme og brutalitet til den viktigste valutaen. Alt dette presenteres primært visuelt, og det gjøres presist i løpet av filmens første minutter. Kameraet kleber seg til Allan, hans kone og deres sønn på en søppeldynge utenfor en by i forfall. De er en del av avfallet, eller de lever av det, fordi de må. Mangelen på vann er prekær, og behovet fører dem og et stadig mer broket persongalleri ut i en ublid overlevelseskamp.

Lasse Glomm regisserer med utgangspunkt i Knut Faldbakkens to Uår-romaner fra 1974 og 1976, og filmens skitne omgivelser er i virkeligheten en søppelplass utenfor Roma og det fraflyttede Docklands utenfor London slik det så ut på location i 1987. Vår norske mesterfotograf Philip Øgaard rammer inn de skjebnetunge livene med sensibel oppmerksomhet og i et dystert, men storslagent format som gir produksjonsverdiene et løft de neppe hadde fortjent på papiret. Sweetwater presser grensene og overskrider noen av dem i sin operalignende, grandiose vilje: helsvarte karikaturer, usminket sex, bestialske voldsøyeblikk og et dundrende lydbilde som hugger seg inn i filmens allerede tunge audiovisuelle uttrykk.

Den psykologiske dybden er underordnet de basale behovene, og subtilitet er ikke Glomms prosjekt her. Men det massive maskineriet av lyd og bilde overdøver ikke fullstendig den indre overlevelseskampen som durer i filmens forgrunn, via de fortapte figurene vi introduseres for tidlig og som sakte kveles av grimheten rundt seg. Og fordi alt handler om overlevelse, får omgivelsene en organisk funksjon for fortellingen. Det er voldsomt fordi det må være voldsomt, og Glomm kan smøre tjukt på med maleriske og støyende ambisjoner nettopp fordi de understreker håpløsheten snarere enn å dekorere den.

Det smaker av Mad Max, det lukter av svidd gummi og industriell røyk. Sweetwater definerer stil over substans der den tillater seg å være glorete og søkende mot det poetiske på samme tid, og fordi formspråket er så muskuløst kan Glomm tillate seg å tendere mot det monotone i partier midtveis. Men filmen er uansett et vesentlig vitnesbyrd om filmatiske vyer i en tid da norsk film egentlig ikke hadde slik selvtillit, selv om den kom to år etter Erik Gustavssons stileksperimentelle noir-pastisj Blackout. Glomm er enda mer personlig, enda mer søkende, og det er ikke en liten ting å si.

Sweetwater var unik og polariserende da den kom. Trolig vil den virke på akkurat samme måte i førstegangsmøter med et nyere publikum.