Pål Løkkeberg var en av de mest spennende filmskaperne norsk film har hatt. At han etter to filmer i praksis forsvant ut av bransjen, er av de større feilvurderingene i norsk filmhistorie.
Pål Løkkebergs modernistiske perspektiver i Liv (1967) må den gang ha vært et friskt pust inn i norsk filmindustri. Med Exit (1970) bygger han videre på samme stilistiske grunn, men dessverre skulle det også brått bli hans egen exit fra bransjen. Filmen ble ikke spesielt godt mottatt, og Løkkebergs påfølgende problemer med å få finansiert nye prosjekter må kunne sies å være av de største feilvurderingene i norsk filmhistorie. Så spennende var både Liv og Exit.
Mens Liv hadde alt det formmessige på plass, altså viljen til å uttrykke noe distinkt filmatisk gjennom formspråk – en sjelden form for vitalitet – så manglet den muligens litt reelt engasjerende fyll i formen. Et ganske usedvanlig lovende filmdebutverk var det likefullt. Mye av det samme kan antagelig beskrive Exit, men her flyter innholdet samtidig tettere og jevnere mot kanten av filmens ramme. I begge tilfeller er det to verk som skvulper av friskhet og originalitet.
I retrospekt er Exit av det aller mest spennende fra norsk film på 70-tallet, særlig om man skreller bort Wam & Vennerøds sosialrealisme og fokuserer på de forsøksvis modernistiske bidragene. Pål Bang-Hansen var inne på litt av samme spor, først med Skrift i sne (1966) året forut for Liv, og deretter med Douglas (1970) samme år som denne. I likhet med Løkkeberg, ble den senere nestoren i norsk filmformidling i praksis også avskiltet av filmbransjen selv om filmskaper (etter den politisk kontroversielle Kronprinsen i 1979). Pål Løkkebergs modernisme henter imidlertid klarere inspirasjon fra den franske nybølgen og Jean-Luc Godards kryssklippende formspråk spesielt. Exit er en serie av lettflytende sekvenser som er elegant fotografisk komponert, og ikke minst rytmisk sammensatt i filmens klipp som løfter store deler av helheten. Alt det andre bæres av Vibeke Løkkebergs tilstedeværelse foran kamera.
Exit er aldri imponerende for en spennings- eller meningsfylt dramaturgi. De kvalitetene finnes ikke i manuset. Filmen er derimot god fordi den er akkurat tilstrekkelig emosjonelt eller historiefortellende medrivende, mens det stilistiske – filmens sprudlende form – får skinne som viktigste ingrediens. Åpningen er illustrerende: et lekent øyeblikk av kamasutra, inntil det skjer en knekk i situasjonen og scenen, og noe annet overtar – uten at ord veksles.
Mye av Exit foregår etter hvert i montasjer – med livlige virkelighetsflukter som er iscenesatt med filmskapende overskudd. Pål Løkkeberg fokuserer på det tøyeste, ofte elegante og innimellom frekke. Han trekkes mot det trivielle og det vakre – og det siste gjør at kameraet stadig nærmer seg Vibeke Løkkebergs fason, ansikt og energi, som opplagt er filmens store menneskelige attraksjon foran kamera. Det er hennes nærvær, mer enn den rene skuespillerprestasjon, som holder oss fokusert. Pål Løkkeberg var åpenbart glad i sin bedre halvdel, og vil vise henne til publikum fra alle mulige vinkler. Det er til å forstå.
Vibeke Løkkeberg var også i sentrum for Liv som denne er en naturlig videreutvikling ifra. Filmen kommer fra samme røtter og tradisjon, og med blikket i samme retning – fremover, mot en ny verden av nye muligheter. Men rammeverket er stødigere her; filmen er en selvsikker konstruksjon og formidlingen har muligens en viss naivitet som skyldes formen, men det er fortsatt pondus og selvtillit over den artistiske artikulasjonen. Filmen har også en sterk musikalitet i det filmatiske rommet mellom bevegelser (klipp), lydspor og musikk. Det siste med bidrag fra Jan Garbarek.
Hovedpersonen er den unge kvinnen Maria, spilt av Vibeke Løkkeberg, som lever i et økonomisk og sosialt trygt ekteskap med en suksessrik entreprenør. Men er hun tilfreds med tilværelsen? Eller kan en viril, dansk rørlegger gi henne en etterlengtet form for ny spenning i livet?
I det sporet tar filmen oss ut på en reise med et variert innhold – inkludert noen forsøksvis komiske øyeblikk som kan minne om episoder fra en Olsenbanden-film – deriblant et forsøk på å rane en bil fra Landsforeningen for hjerte- og lungesyk, og en bank.
Det er ingenting originalt med grunnhistorien, det vil si kvinnen som føler på ensomhet i en etablert relasjon og fristes til selvrealisering eller frigjøring gjennom sidesprang. Men utvilsomt er det filmens modernistiske innfall som er filmens reelle berikelse. Pål Løkkeberg blander godarske nybølge-elementer med sjangerstruktur fra Bonnie and Clyde (1967) i en film som føles uvanlig kontinental til å tilhøre vår hjemlige produksjonslinje anno 1970.
Vibeke Løkkeberg har karismaen og det vakre, klassiske utseendet som en italiensk filmstjerne fra 1960- og 70-årene. Dessverre ble heller ikke hun behandlet som fortjent i norsk film. Men i hvert fall fikk hun i Exit være omgitt av vakre, arkitektoniske linjer, en lekenhet og eleganse i form, farger og musikk som speiler og forsterker skjønnheten. Og vi fikk se sporene av filmkunstnerisk storhet i en tiltalende og fiks cinematisk blanding av fantasi og virkelighet, selv om man gjerne skulle sett enda mer i tiden som kom.
Mer norsk film:
- «Exit» (1970) – Løkkebergs altfor korte kapittel
- «Drømmeslottet» (1986) – pensjonatet bånn i bøtta
- «Kraken» (2026) – et uhyre av lånte ideer
- «Mongoland» (2001) – et stavangersk (jule)filmmirakel
- «Insomnia» (1997) – mørk psykologisk thriller i konstant lys
- «Krigerens hjerte» (1992) – psykologisk krigsdrama med nordnorsk kraft
Legg igjen en kommentar