«The Blackout» (1997) – selvportrett i blackout

En Hollywood-skuespiller mister seg selv i rus og blackouts. En filmskaper mister seg selv i det samme, og lager film om det. Det er vanskelig å si hvem av dem som er Abel Ferrara.

Få filmskapere bedriver så uforskammet selvprojisering av seg selv med egne svakheter og eget mørke på utstilling som Abel Ferrara. Den amerikanske undergrunnsregissøren bretter ut egen rusavhengighet og speiler egen destruktive persona i denne bekmørke 90-tallsfilmen med den egnede tittelen The Blackout. Det er nesten forbløffende at en filmskaper innkapslet i rus kunne være i stand til å uttrykke seg så kraftfullt og rent, om enn på en skitten måte, som Ferrara gjør her.

Filmen presenterer oss for Matty (Matthew Modine), en suksessfull Hollywood-skuespiller som sliter med avhengighetsforhold til alkohol og kokain. Når han reiser til Miami for å møte kjæresten Annie (Béatrice Dalle) som han ønsker å gifte seg med, så får han en brutal avvisning og beskjed om at hun har abortert på grunn av hans avhengighet. Det fører Matty dypere inn i en dekadent relasjon med en eksentrisk, snuskete videofilmskaper (spilt av Dennis Hopper), hvorpå han tilfeldigvis møter en ung servitrise som «tilfeldigvis» også heter Annie. Etter en narkotika- og alkoholindusert blackout møter vi ham halvannet år senere i New York. Nå er han edru, frekventerer AA-møter og er i et nytt forhold med den vakre modellen Susan (Claudia Schiffer). Men fortiden slipper ikke tak, den angriper ham med mørk og voldelig tyngde i mareritt, og Matty begynner gjennom marerittene å frykte at han har drept Annie, en frykt filmen lar gli over i dobbeltgjengerlogikken rundt den andre Annie.

Ferrara jobber ikke med finsnekring. Han hamrer hardt og selvsikkert opp filmreisverk som bevisst svaier med skjevhet i hjørnene. Det merkes i magen når man står på toppen og kikker ned – i et dyp av synd og forløsning, avhengighet og eksistensiell skyld. Dette er ikke et forsøk på en glatt og feilslått erotisk hollywood-thriller som majoriteten av kritikerne feilleste på 90-tallet. Visst er Ferrara rå, sleazy og erotiserende. Men viljen og gjennomføringsevnen i filmskapelsen går langt forbi en simpel erotisk thriller-sjangerkonstruksjon.

Filmen kan også beskrives som en krysning av neo-noir og en ekspresjonistisk feberdrøm om identitet, det siste med sterk filmatisk referanse til David Lynchs Lost Highway som kom ut tidligere samme år. Ferrara hadde altså neppe rukket å la seg direkte inspirere av Lynchs mesterverk, og det er isteden snakk om to parallelle uttrykk for en felles 90-tallsinteresse av identitetsoppløsning og ustabile realitetsnivåer. Uansett følger de en felles «logikk» der hovedperson-narrativet imploderer i to halvdeler med identitetstap som sentral tematikk – og ikke minst med atmosfæriske lag gjennomsyret av kompromissløs tvetydighet og uklart skille mellom virkelighet og fantasi. I The Blackout er akkurat dét kanskje enda mer direkte artikulert i filmens dialog.

Hvis man graver litt under den ganske opplagte Lynch-sammenligningen, finnes det en annen kobling mot flere av Atom Egoyans prosjekter (f.eks. Family Viewing og Speaking Parts) gjennom hans dragning mot video/voyeurisme som medium og bilde på menneskets kornete hukommelse. Det vil si, hvordan den menneskelige hukommelsen klistrer seg til videoopptak som om det er reelle minner, og dernest gjentar det destruktive i håp om å reparere eller rekonstruere det. Ferrara demonstrerer i det minste en opptatthet av lignende tematikk, men skrider grovere til verks i sin betydelig mindre avmålte omgang med voyeurisme, sex og skyld. Ferrara besitter heller ikke Egoyans kontrollerte distanse. Egentlig står han for det stikk motsatte, det vil si en rastløshet som fremmer filmen som en mer desorienterende opplevelse hvor vi plasseres inni hovedpersonens forvirring, ikke utenfor.

I det store og spennende filmreferansehavet, er det likevel Performance (1970) av Donald Cammell og Nicolas Roeg som føles aller nærmest – det britiske mesterverket som kompromissløst er styrt mot dobbeltjengermotiver og identitetsoppløsning med Mick Jagger i svimlende sentrum. I The Blackout er de britiske 70-årenes eim av bohemsk marihuana og psykedelisk sopprus erstattet med filmskapelse, pornografi og kokain ved inngangen til det amerikanske 90-tallet. Mye annet er naturligvis også ulikt, men strukturelt er likhetene minst like påfallende som de atmosfæriske likhetene er til Lynchs feberdrømmer.

I The Blackout presenteres vi for speilinger gjennom hovedpersonens møte med to kvinner som har samme navn, det hvite mot det mørke, film mot video, edruelighet mot avhengighet. Og i kjernen virker det som Ferrara spør oss: kan vi gjøre opp for det vi ikke husker, eller hvem vi egentlig er hvis/når vi er frakoblet oss selv? Det er vrient å lese disse spørsmålene løsrevet fra filmskaperen, særlig fordi han også utforsker tematikken ved å iscenesette alt med filmens eller videoens verden som kulisse og redskap. Når Ferrara ser seg selv i speilet, ser han antagelig både historiefortellingens misbruker (skuespilleren) og den voyeuristiske filmkunstneren. Han er synderen og den som utnytter synden, og han er neppe alene om å bære i seg den dualiteten.

Foran kamera er Matthew Modine filmskaperens alter-ego som misbruker, og Dennis Hopper den selvopptatte og slibrige filmskaperen. Innledningsvis blir Modine nær spist opp av filmens særegne form, som et skall forsvunnet inn i avhengigheten. Kanskje er han ikke fullstendig overbevisende i den fasen, men når figuren etter hvert fragmenterer – idet filmen lener seg mot det ekstreme i rus og galskap – føles det som Modines pregløshet forandres til en styrke. At litt av poenget er at han skal bli spist opp. Og så spyttet ut. På motsatt hold gjør Dennis Hopper det vi vet han kan, helt på kanten av karikaturen, men fortsatt en fryd å se på. På den kvinnelige siden gjentar Béatrice Dalle seg som edgy og sexy som sett i Jean-Jacques Beineix’ Betty Blue (1986), mens den filmdebuterende supermodellen Claudia Schiffer får beholde klærne på for å fremstille den kyske, edruelige og New York-polerte motsatsen i filmens Madonna/hore-splittelse.

The Blackout kan definitivt lukte som et biprodukt av Ferraras egen rusavhengighet med et visst innslag av «slurv», men like opplagt er det en bevisst estetisering med røtter i den mørke, New York-baserte exploitation-tradisjonen han selv krabbet opp av. Ferrara higer etter det upolerte, og han perfeksjonerer det. Selv musikken til hans faste komponist, Joe Delia, smelter inn i bildene med en billig lo-fi-kvalitet som treffer samme nerve som den grove, ustabile narkoman-estetikken som Abel Ferrara kapsler filmen inn i. Det sitter også som et deilig skudd – i det minste om blodårene er mottakelige for den type sleip, b-filmaktig injisering. The Blackout er undergrunnsmesteren på sitt aller pureste, og sterkeste.