Kort om filmer sett, #1

Ettersom jeg har begynt å innse at det er en umulig å oppgave å forfatte lengre tekster om alle filmer jeg til enhver tid ser, har det tvunget seg frem en ny fast spalte på Speilet. I serien «Kort om filmer sett» vil jeg rett og slett skrive noen få ord eller setninger om de filmene jeg har sett, men som jeg der og da ikke har tid eller lyst til å si noe mer om. Kanskje dukker filmene opp i en lengre omtale senere, kanskje ikke.

*

Synecdoche, New York (2008)

Uforståelig sammenskrudd film som jeg har få klare meninger om. Jeg håpet ting ville klarne, og forhåpentligvis skulle jeg se storheten i det første Charlie Kaufman-regiserte verket når jeg fikk den på avstand, men den store aha-følelsen har foreløpig uteblitt. Og nå har det gått flere uker. Jeg er ikke engang sikker på at jeg kommer til å se den igjen. Et dårlig tegn?

*

Che: Part One (2008)

Første del i Steven Soderberghs nærmest monumentale filmprosjekt om Che Guevara og hans sentrale rolle i den cubanske revolusjonen på slutten av 50-tallet. Soderbergh bruker det subjektive blikket, men hever til tider også kamera over hodet på t-skjorteikonet. Krigssekvensene i seg selv er for eksempel mektig gode. Det samme er Benicio Del Toros portrettering av Che, en rolle han jo virker født til å gjøre. Noen partier tenderer til det uengasjerende, og filmen får et naturlig problem ved at den slutter i ingenting. Film nummer to er rett rundt hjørnet på norske kinoer, men jeg venter nok til dvd-versjonen.

*

Üç maymun / Three Monkeys (2008)

Et dypt deprimerende portrett av mennesker i håpløse situasjoner, men en film som likevel treffer meg sterkest i en gjennomført nydelig fotografi (Ceylan har vel bakgrunn som fotograf?). Ble ikke veldig engasjert av historien, men kan absolutt betegne filmen som interessant.

*

W. (2008)

Oliver Stone på tomgang i dørgende kjip og på grensen til parodisk George W. Bush-biografi. Jeg forstår ikke på noe tidspunkt hva den en gang høyinteressante filmskaperen vil med dette. Resultatet er en merkelig uinspirert film, og jeg har store problemer med å ta skuespillerne alvorlig der de hele tiden er på nippet til å karikere og lage SNL-parodier av karakterene sine. Kanskje burde de bare gjort det. Ellers; too soon!