Gjennom serien «Cannes i Speilet» arrangerer Speilet en personlig festival bestående av 16 filmer som alle har deltatt i hovedkonkurransen i Cannes Film Festival. Filmene sees fortløpende gjennom april og omtales ukentlig før festivalen avsluttes med en egen prisutdeling 1. mai.

Les mer om konseptet og hele programmet her.

Les også rapporter fra de foregående ukene:
1. festivaluke
2. festivaluke
3. festivaluke

---

Fjerde og siste festivaluke er over. Her følger korte omtaler av de siste fire filmene, før prisene skal deles ut i neste oppdatering!

---

Distant / Uzak (2002)

Jeg er mindre bevandret i Nuri Bilge Ceylans filmkunstnerskap enn jeg vet at jeg burde, men visste umiddelbart at jeg måtte programmere én av de usette filmene på programmet til Cannes i Speilet. Valget ble tyrkerens tredje spillefilm, Distant (Uzak), som deltok i hovedkonkurransen i 2002 hvor den ble tildelt både Grand Prix og prisen for beste skuespiller. Slikt demper ikke forventningene.

Men Distant viser seg heldigvis å være den type film der man umiddelbart merker filmskaperens kontroll og ro, og på en personlig note: jeg merket nesten like raskt at denne filmen snakker et språk jeg forstår og kan relatere meg til. Jeg vil driste meg til å omtale den som et lakonisk mesterstykke; en saktegrillet historie om to menn i en Istanbul-leilighet hvor mye og ingenting skjer på samme tid. Ceylan bretter ut et drama i hverdagslig ro og rytme. Det er lange pauser og stillhet. To menn fanget i en særegen form for avstand, litt som i flere av Antonionis filmer om urban tomhet – i hvert fall ble det for meg en litt påfallende, og svært velkommen gjenklang av den italienske mesterens evne til å utforske emosjonell fremmedgjøring og ensomhet i Distant. En tyrkisk variant av Antonioni som er overført til en nyere tid, men i en tone som er mer hverdagslig enn mystisk. Og i en visuell drakt som rent atmosfærisk lener seg tettere mot en annen europeisk mester fra tidligere tider: Tarkovsky.

Distant er fremragende skrevet, spilt og uttrykt med mye spenning i stille friksjoner – og med en praktfull fotografisk avbildning av vinterlandskap som løfter melankolien til noe større. Virkelig en flott film!

Our Little Sister (2015)

Our Little Sister er Hirokazu Kore-eda på sitt sedvanlige og beste. Lavmælt og presis. Et nøkternt og humanistisk blikk på relasjoner presentert i den japanske filmskaperens typiske, kompromissløse tempo. Ingen påtvunget dramatikk, men bare liv som folder seg ut i det små og umerkelige.

Dynamikken mellom de tre voksne søstrene og den yngre halvsøsteren er finstemt, naturlig og helt avgjørende for filmens stille, stemningsfulle kvaliteter. Suzu Hirose er dessuten strålende og sjarmerende som den yngste søsteren; hun har en naturlig tilstedeværelse og utfordrer eller balanserer de andre uten at det virker kalkulert.

Kore-eda mestrer naturligvis som (nesten) alltid igjen å gi følbar tyngde i det hverdagslige. Our Little Sister er også ganske så full av følelser som ligger på utsiden, men den er aldri sukkersøt. Bare organisk, god og ganske bevegende. En av mesterens fineste, det sier en del.

The Eel (1997)

Shohei Imamuras Gullpalme-vinnende The Eel (den delte prisen i 1997 med Abbas Kiarostamis fabelaktige Taste of Cherry), åpner med en helt fantastisk, bekmørk thriller-tone som umiddelbart setter meg på nåler. Den destillerte kontrollen i regi og Koji Yakushos intense rolletolkning skaper en klaustrofobisk stemning av skyld og isolasjon som er pur filmkunst, med Imamura som demonstrerer evnen til å orkestrere spenning i stillhet.

Filmen holder seg spennende gjennom hovedpersonens navigasjon i nåtiden med fortiden i bagasjen, i relasjonen til de rundt seg, og særlig det intime båndet med kvinnen han møter. Selv når historien gradvis åpner seg mot litt mer «quirky», og tar noen episodiske retninger med et ensemble av eksentriske outsidere, forblir den fascinerende i utforskningen av forsoning og menneskelig kontakt. Selv om jeg personlig likevel skulle ønsket at filmen holdt seg på en smalere sti.

Den siste delen blir litt overbefolket og mindre fokusert enn den stramme starten skulle tilsi, men det holder aldri et svakt nivå – bare en smule distansert fra den konsentrerte intensiteten jeg helst ville sett gjennomgående. Likevel, det som The Eel gjør godt, gjør den virkelig, virkelig godt.

The Pumpkin Eater (1964)

The Pumpkin Eater er en tung, men samtidig veldig fin avslutningsfilm for festivalen.

Anne Bancroft er strålende; klassisk vakker og genuint interessant i uttrykket. Hun lar følelsene sive frem i små nyanser, og det gir karakteren en urolig og sår kjerne.

Filmen er sobert fortalt, og Harold Pinters penn (den andre under Cannes i Speilet) merkes tydelig i den knappe, ladede dialogen og alt det usagte mellom linjene. Relasjonene gis en nesten klaustrofobisk spenning.

Det visuelle er like nevneverdig. Det klare, melankolske svart-hvitt-fotoet kler historien svært godt. Jack Clayton er opplagt opptatt av komposisjon og stemning (ikke overraskende når man har sett de skjønne bildene i hans The Innocents, tre år før denne, dog med ulike fotografer). Resultatet er gjennomført i det stilsikre ytre og i det lavmælte indre mørket. På en dempet og kontrollert måte.

Musikken av Georges Delerue er diskret, men velvalgt, og bidrar til helheten uten å ta over. Igjen: vakkert.