Cannes i Speilet – prisutdeling

Cannes i Speilet har vært en personlig, digital filmfestival over fire uker med et program bestående av 16 filmer, alle håndplukket fra historiske hovedkonkurranseprogram under filmfestivalen i Cannes.

Samtlige filmer har blitt kort vurdert forløpende gjennom fire festivalrapporter for de fire ukene festivalen har pågått, med fire filmer per uke.

Du kan lese festivalrapportene her: Uke 1 * Uke 2 * Uke 3 * Uke 4

Nå er «festivalvisningene» over, og det eneste som gjenstår er prisutdelingen. For underveis har dette ligget i tankene: hvilken film skal vinne den gjeveste prisen, Gullspeilet (tilsvarende Palme d’Or), Sølvspeilet (tilsvarende Grand Prix), beste manus, samt kvinnelige og mannlige skuespillere?

Vel, etter mye tankevirksomhet og diskusjon med juryen (meg selv) er dette *trommevirmel* vinnerne av Cannes i Speilet 2026:

Beste kvinnelige skuespiller: ISABELLE ADJANI for QUEEN MARGOT (1994)

I sterk konkurranse med flere går prisen for beste kvinnelige skuespiller til Isabelle Adjani for hennes intense og fysisk tilstedeværende tolkning av Marguerite de Valois i den halvgode festivalåpningsfilmen som var Queen Margot. Adjani gir rollen både politisk bevissthet, sårbarhet og strategisk intelligens i et historisk landskap preget av vold, intriger og maktforskyvninger. Den alltid interessante Adjani blir filmens tydelige sentrum, og hun lykkes i å gi en historisk figur både symbolsk tyngde og menneskelig nærhet i en film som trenger det.

Beste mannlige skuespiller: MEHMET EMIN TOPRAK og MUZAFFER ÖZDEMIR for DISTANT (2002)

Prisen for beste mannlige skuespiller deles mellom Mehmet Emin Toprak og Muzaffer Özdemir (slik det også forekom under den faktiske festivalen i 2002) for deres sublime samspill og generelt finstemte arbeid i Distant. Gjennom minimale uttrykk, pauser og kroppsspråk etablerer de et komplekst forhold preget av fremmedgjøring, stillstand og uuttalte spenninger. Prestasjonene er bemerkelsesverdige nettopp i sin tilbakeholdenhet og i hvordan de gjør stillheten dramatisk virksom. Sammen utgjør de filmens emosjonelle og menneskelige sentrum.

Beste manus: HAROLD PINTER for THE GO-BETWEEN (1971)

Prisen for beste manus går til The Go-Between for en potent fortelling om klasse, begjær og tap av uskyld gjennom et barns perspektiv og en voksen rammefortelling. Harold Pinters manus adapterer romanmaterialet (skrevet av L. P. Hartley) med stoisk kontroll, hvor informasjon holdes tilbake og avdekkes gradvis med merkbar, men aldri overdrevet dramatisk effekt. Filmens struktur gir fortellingen tilstrekkelig emosjonell tyngde og tematisk kompleksitet uten å ty til overforklaringer. Et manusarbeid av usedvanlig disiplin og modenhet. Og en film som heller ikke hadde gjort skam på en enda gjevere pris (den vant i virkeligheten Gullpalmen i 1971).

Sølvspeilet: OUR LITTLE SISTER (2015)

Sølvspeilet tildeles Our Little Sister for sin varme, presise og usentimentale skildring av familie, sorg og nye relasjoner. Mesterregissør Hirokazu Kore-eda skaper et lavmælt uttrykk med små handlinger, rutiner og samtaler som gradvis bygger opp et troverdig følelsesmessig landskap. Filmen viser en bemerkelsesverdig tillit til det hverdagslige og lar karakterene utvikle seg uten store narrative markeringer. Strålende regi som også omdannes i noen virkelig flotte skuespillerprestasjoner. En humanistisk og dypt elegant film, blant Kore-edas beste.

Gullspeilet: THE BELLY OF AN ARCHITECT (1987)

Årets Gullspeil går til The Belly of an Architect. Fordi den traff meg aller sterkest. Virkelig en slående film med særegen og kompromissløs forening av svulstig, men eksepsjonelt velsmakende form og tematikk. I Peter Greenaways presise komposisjoner og arkitektoniske sensibilitet blir rom, kropp og kunsthistorie uløselig knyttet sammen i et verk der den ytre estetikken hele tiden speiler indre oppløsning. Filmen fremstår både intellektuelt stimulerende og sanselig konkret, og har en umiskjennelig egenart som gjør den vanskelig å sammenligne med andre filmer i programmet (og som gjør det vanskelig for de andre filmene å nå opp i konkurransen). The Belly of an Architect er rett og slett en film som briljant demonstrerer styrken i en «kunstfilm» når form og innhold flyter harmonisk i hverandre, i fullstendig samklang. Et monumentalt mesterverk.